Leselyst: en litteraturblogg

Denne boken mottok jeg som anmeldereksemplar fra forfatteren. Det ørnen så  er en spenningsroman lagt til overgangen mellom bronsealder og jernalder, d.v.s. rundt 500 år f.v.t. som handler om Ormungenes terrorisering av naboene sine, og naboenes motstand. Handlingen er ikke knyttet til et konkret sted i Norge, noe som passer fint med tanke på at Norge ikke fantes som konsept på denne tiden, og at fokuset var på ætten og naboene, ikke på fremtidige fylkesgrenser. For alle som har en viss kjennskap til det norrøne panteon byr boken på en rekke små hint - hovedpersonen Ull elsker å gå på ski og jakte, vokser opp på Trudvang hos sin mor Siv som var gift med Tor, mens Skade var datter av Tjatse og hadde vært gift med Njord som ikke var interessert å leve i fjellet. Høres det kjent ut? Jada, hovedpersonene i boken er norrøne guder slik de kanskje var i virkeligheten - forfedre hvis bragder hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon, litt mer magiske og litt mer imponerende...

Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre! Jeg har nå lest ut Avsporet, forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke så  lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner. Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. Avsporet  er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en sla...

Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod. Det gjelder også for Lilla stjärna , som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretni...

Da har jeg akkurat kommet meg gjennom denne boken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men fra jeg "åpnet" den (eller hva man nå gjør når man henter frem en bok på et lesebrett), var jeg unormalt fokusert på å fullføre. Kanskje var det de små hintene om det som lå forut, den brå begynnelsen med en karakter uten fortid? Eller kanskje skyldtes det at jeg er litt utålmodig om dagen? Uansett, dette er boken om Pat Peoples, som hentes ut av "the bad place" (en eller annen form for mentalsykehus) og tas med hjem. Han er fast bestemt på å bli et bedre menneske, slik at "apart time" kan slutte, og han kan gjenforenes med Nikki. Stort mer vet vi ikke om Pat før romanen nærmer seg slutten. Tittelen spiller på det engelske uttrykket "every cloud has a silver lining" (enhver sky har en glinsende kontur av solen den dekker for - altså en variant av "lys i andre enden av tunnelen"), og Pat er besatt av å finne den forløsende faktoren som vil få livet hans til...

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem. "Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane , med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå....

Det er enkelte bøker man bare må lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest. Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren I never promised you a rose garden av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også? Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle...

For en stund siden ble jeg kontaktet av litteraturtidsskriftet KAMILLA  med spørsmål om jeg ville være interessert i å motta et anmeldereksemplar, noe jeg med glede takket ja til - det er tross alt ikke hver dag slike forespørsler dumper ned i innboksen min! Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3. Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dy...

For noen uker siden, da jeg var ferdig med The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het Mudbound (utgitt på norsk som Mississippi ), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om. Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakt...

Nå har jeg nettopp lest ut The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , og det er i grunnen litt trist, for dette var en nydelig bok! Romanen handler om Harold Fry, en eldre mann som bor sammen med sin kone Maureen helt syd i England, og som en dag mottar et brev fra Queenie Hennessy, en tidligere kollega. Hun skriver fra et hospits i Berwick-upon-Tweed ved grensen til Skottland og forteller at hun har fått kreft og er døende. Harold prøver (uten særlig hell) å skrive et svar, og forlater huset for å postlegge brevet sitt. Dette blir begynnelsen på en flere uker lang vandring gjennom England for å redde Queenie. Gjennom vandringen blir vi kjent med Harold og Maureen, og de blir kjent med seg selv og hverandre på nytt etter å ha vært som fremmede for hverandre i flere år. På sin vei møter Harold mange ulike mennesker - fra de som gjør alt de kan for ham til de som utnytter ham for egen vinnings skyld, men Harold dømmer ingen - han bare går. The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry handler ik...

Da jeg falt innunder kategorien "ungdom", skydde jeg ungdomsbøker som pesten. Unntatt Harry Potter , vel å merke. Jeg syntes det var særdeles underlig at arvtagerne til min barndoms helter var A4-karakterer uten dybde, fortalt som til et lite barn. Jeg lot derfor Tatt av vinden , Røtter , Sofies verden  og Ambjørnsens bøker om Elling følge meg inn i de tidlige tenår, og ga opp ungdomslitteratur for godt. Trodde jeg. Men kanskje var det J.K. Rowlings trollmann som ga meg håp? Som fortalte meg at fortellinger som kan fenge alle aldersgrupper ikke var gått i glemmeboken likevel? For hva er det som gjør "Løvenes Konge" til en vidunderlig film, og som gjør bøkene om Mormor og de åtte ungene underholdende for både mormor, mor og 1,78 barn? Jo, det er dybde. For det bør egentlig være en langt større litterær bragd å skrive en god barnebok enn en god voksenbok. En god fortelling som både kan fenge 5-åringen, 15-åringen og 50-åringen  må være som en løk (eller et troll) : De...

Da var jeg igang igjen etter å ha levert inn masteroppgaven min, og presenterer her en liten anmeldelse av Kazuo Ishiguros roman Never let me go  (2005). Romanens handling utspiller seg i Storbritannia i en alternativ nåtid eller nær fortid, og fortelles av Kathy. Hun  er en "carer" som tar seg av "donors", og tar leseren med på en reise gjennom sitt relativt korte liv. Det er mye om Kathy og hennes venner Ruth og Tommy som ikke blir forklart i boken, og Ishiguro venter med å avsløre flere av de viktigste betingelsene som styrer Kathy og de andres tilværelse til bokens siste sider, og jeg vil derfor nødig si så altfor mye om hva de er. Det som imidlertid tidlig blir klart, er at disse tre vokser opp på en tilsynelatende typisk engelsk kostskole, og at elever fra denne skolen regnes som privilegerte. Barna har ingen familie, lærerne kalles "guardians", de vet hverken hvor skolen Hailsham befinner seg eller hvordan omverdenen fungerer, og timeplanen bestå...

En stor boksamling blir fort uoversiktlig. Hvor mange mennesker med 500+ titler i hyllene sine kan på stående fot finne frem til alle titlene som omhandler et bestemt emne, eller er skrevet på et bestemt språk? Man kan tross alt vanskelig sortere samlingen etter flere systemer samtidig - enten må titlene stå alfabetisk eller tematisk, og det meste av informasjonen en bok rommer, står tross alt ikke på omslaget. Det er i slike tilfeller et katalogiseringsprogram er en uvurderlig ressurs: noen få timers arbeid og relativt beskjedne utlegg til programvare er alt som skal til, og jo før du starter, jo bedre: det tar noen minutter å legge inn en ny bok, men å legge inn hundrevis på en gang er ganske kjedelige greier, så jo lengre du venter, jo verre blir jobben. Trykk på bildet for å se det i full størrelse! Katalogiseringsprogrammet jeg bruker, heter BookCollector (kreativt navn!), og kommer fra selskapet Collectorz. De produserer lignende programvare for en rekke medier, men etterso...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her på Leselyst, og grunnen er, ironisk nok, at jeg skriver masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap. Det er altså lesing og litteraturanalyse som holder meg unna å lese og blogge om det jeg leser... For øyeblikket lever og ånder jeg Dracula , og har nå skaffet til veie rundt 50 titler jeg mener er relevante for oppgaveskrivingen, i tillegg til å ha lastet ned enda flere artikler fra JSTOR og lignende tidsskriftarkiver hvis samlinger er tilgjengelige for alle som er tilknyttet UiO, så jeg har flust å henge fingrene i, og beklageligvis lite å anmelde og kommentere. I fravær av mer interessant informasjon kan jeg i det minste opplyse om at Amazons utlånstjeneste for Kindlebrukere er åpen for nordmenn, hvilket betyr at man kan ha boken på sitt lesebrett (eller på sin datamaskin) i et begrenset tidsrom og betale for hvor lenge man ønsker å ha den, fremfor å betale full pris for noe man bare ønsker å kikke i. I tillegg anbefaler jeg alle som vur...

Indiske Arundhati Roy vant Booker-prisen for debutromanen sin i 1997, og har siden ikke utgitt flere romaner. Det synes jeg er fryktelig synd, for den damen kan virkelig skrive! Jeg falt pladask for The God of Small Things nesten med det samme jeg åpnet den, og forelskelsen varte boken ut og vel så det. Roy leker med språket  på en måte jeg aldri tidligere har vært borti, og bruker det aktivt for å tegne et bilde av noen få uker på slutten av 60-tallet da en indisk-engelsk jente kom på besøk til sin indiske familie sammen med sin engelske mor mens hennes indiske tante gjorde noe hun ikke burde gjort. Fortellingens hovedpersoner, de toeggede tvillingene Rahel og Estha, lever i en verden av baklengslesing, hull i universet formet som den australske misjonæren Miss Mitten som ble overkjørt av en ryggende bil, røde solbriller og Elvisfrisyrer i en liten landsby i den indiske delstaten Kerala. De er to helt vanlige men også veldig spesielle barn som får både virkeligheten, familien og ...

Kongens hjerte av Gaute Heivoll er den andre og siste boken jeg anmelder for Ark bokhandel i forbindelse med Lesevenn-konseptet deres. Dette er en relativt kort og lettlest roman, men den er også tung, fordi handlingens luftknappe handling har fått sette sitt preg på selve teksten. Boken handler om en far og en datter som lever på slutten av 1700-tallet. Datteren er ti år og er rammet av radesyke, en epidemi som rammet svært mange mennesker på Sørlandet, og som man idag ikke vet hva var, fordi datidens syn på sykdom og medisin var så anderledes fra nåtidens. Det er mulig at radesyken var flere forskjellige lidelser med lignende sykdomsforløp, og både lepra (spedalskhet) og syfilis har vært trukket frem som mulige "syndere" (se http://snl.no/.sml_artikkel/radesyke og http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Litt-av-hvert/Radesyke ). Nuvel. Det kommer frem av fortellingen at faren allerede har mistet sin kone og eldstedatteren Siri i...

La oss begynne med begynnelsen (og når vi er ferdig, slutter vi!). Tittelen, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. , rommer utrolig mye. Den alene forteller hva romanen om, uten å skrike det til en potensiell leser. Den insiunerer. Den forvirrer også, ihvertfall for mitt vedkommende. Jeg har hittil omtalt boka som Ingen vil hjem. Alle vil tilbake , Alle vil tilbake. Ingen vil hjem og Ingen vil tilbake. Alle vil hjem . Det er litt vanskelig! Men den formidler uansett fortellingens tema: Alle lengter hjem. Hjem til mor og far, hjem til barndomshjemmet, til trygghet og stabilitet, til det som kjennes trygt og godt. Problemet er bare det at det noen ganger skjer ting som gjør turen hjem får en bismak. For "hjemme" eksisterer ikke i et vakuum, og den virkeligheten "hjemme" tilhører, kan være både vond og vanskelig. Å reise hjem er dessuten en tidsreise. Man reiser tilbake til barndommen eller til sitt siste besøk. Uansett om man  har vært borte i to uker eller to år, for...

Inntil jeg begynte å lese 1984 (også kjent som Nineteen Eighty-Four ), hadde jeg skremmende små kunnskaper om både Orwell og klassikeren hans. Jeg visste at han hadde skrevet Animal Farm , som jeg forøvrig ikke har lest ennå, og jeg visste at handlingen i 1984 utspilte seg i nettopp 1984, årtier (tre og et halvt, for å være presis) etter at romanen ble skrevet. Science fiction, altså. Etter å ha lest forordet i Kindleutgaven min hadde de fleste av fortellingens høydepunkter blitt avslørt, og jeg var dessuten ganske skeptisk til det hele. En ting er å overbevise leseren om at en fiktiv fremtid kan bli virkelig, noe ganske annet er å overbevise ham om at fortiden var anderledes enn den var. Med mindre man faktisk lever i den virkeligheten som Orwell beskriver. Da kan det gjøres med den største letthet. Hovedpersonen i 1984 er Winston Smith, stedet er London og året er 1984. Winstons verden skiller seg imidlertid dramatisk fra vår: etter en revolusjonstid i perioden etter 2. verdenskri...

Hei, dere! Jeg er blitt plukket ut som lesevenn for bokhandelen Ark, hvilket vil si at jeg snart mottar en bok fra dem i posten, som så skal leses og anmeldes her på bloggen! Håper det kan gi meg et velfortjent spark bak - jeg har jo skrevet så lite her! Det har selvfølgelig å gjøre med at jeg har så mye å gjøre og føre, og da blir det lite tid til lesing av ting utenfor pensum, og hittil har pensum kun vært et par skuespill (dog i ulik språkdrakt - leste nylig Bjørnsons "En Fallit" på tysk, et språk jeg ikke kan... Skuespillet i seg selv er forøvrig lesverdig, og er tilgjengelig bl.a. gjennom Dokumentasjonsprosjektet ) og litteraturteori. Det lar seg vanskelig anmelde! Har dog planer om å skrive litt om Anil's Ghost av Michael Ondaatje snart - må bare finne ut hvor i all verden jeg lagret notatene mine om den hen...

Det blir lite tid til lesing om dagen, ettersom jeg jobber hver dag og gjør klar heimen for en liten kattunge, men jeg har i det minste fått bestilt boken "Flowers for Algernon"! Jeg leste novellen som boken er bygget på på norsk i 9. klasse, og ble helfrelst, så det blir spennende å se om boken fascinerer like mye! Kort fortalt handler den om Charlie Gordon som er blant dem med litt lite håndbagasje. Charlie ønsker imidlertid å bli smartere, og deltar på voksenopplæring for å lære å lese og skrive ordentlig ved siden av ryddejobben han har på dagtid. Så blir han plukket ut til å delta i et eksperimentelt forskningsprosjekt for intelligensøkning, og leseren følger Charlies reise fra stokk dum til genial gjennom dagboken hans. Slik jeg husker novellen, var den først og fremst trist, men også veldig menneskelig - som når Charlie beskriver frustrasjonen han føler i forbindelse med en Rorschach-test han ikke forstår hensikten med. Han skal se flekker i blekket, men ser ikke n...

Idag kom UPS med min nye Kindle, og jeg er er mektig imponert! Den lille rakkeren har en helt utrolig skjerm - det ser nesten ut som om teksten er en del av en skjermbeskyttelse som skal tas av før bruk! Helt fantastisk! I tillegg har den en noe primitiv nettleser (denne er under utvikling) og mulighet for avspilling av bakgrunnsmusikk, både gjennom hodetelefoner og to innebygde høyttalere. Disse kan også brukes når man hører på lydbøker fra Audible, og om ut fra lyden som kom ut da jeg lot Adeles "Rolling in the Deep" runge (ja, overdrivelse) fra høyttalerne å dømme, er kvaliteten svært god. Alt er egentlig svært godt på Kindle - man føler at man har et kvalitetsprodukt i hendene, og det liker Renate svært godt! Ettermiddagen er blitt fylt med nedlasting av gratis klassikere fra Kindle Store, og imorgen blir det lesing på vei til jobb! Som dere ser, er det kommet tre små bokanmeldelser i løpet av dagen, i tillegg til en lenke helt øverst som heter "Bokbutikken...