For en stund siden ble jeg kontaktet av litteraturtidsskriftet KAMILLA med spørsmål om jeg ville være interessert i å motta et anmeldereksemplar, noe jeg med glede takket ja til - det er tross alt ikke hver dag slike forespørsler dumper ned i innboksen min!
Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3.
Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dyr, selv om jeg skulle ønske vi kunne unngå det. Men målet må hellige middelet. Nysgjerrighet er ikke et godt nok mål i mine øyne, men å redde "Lille, vakre Julie"? Joda, det er det. Like fullt gjør det vondt å lese om hammerslaget som brekker ryggen på den antropomorfe gnageren Nora, på samme måte som det gjorde så vondt å lese Victor Hugos "Padden" da jeg gikk på barneskolen at moren min måtte skrive i til læreren i meldingsboka at jeg dessverre ikke hadde orket å gjøre ferdig norskleksen.
Jeg vet naturligvis ikke hvor Berget ville med fortellingen om Nora, men det jeg får ut av den, er en advarsel mot likegyldighet. Vi skal aldri være likegyldige til de svakes følelser og opplevelser, uansett om de er mennesker eller dyr, og når vi bruker dyr for egen vinning, enten i medisinske forsøk, som arbeidskraft eller mat, skal vi være bevisste hva vi gjør mot dem, og gjøre tilværelsen deres så behagelig som mulig, og avslutningen så verdig som mulig. Vi må ganske enkelt ha empati.
En annen tekst jeg hadde veldig sansen for, var "Preben Klosters oppdagelse," en novelle av Tore Renberg. Her møter vi et antropomorft insekt som omtrent river seg selv i filler for å komme inn i lyset han finner etter å ha forsert den enorme skogen som han var blitt fortalt at var endeløs.Prebens lengten etter lyset - den samme lengselen vi ser hver gang vi tenner lys ute i sommerhalvåret, er destruktiv og meningsløs, men for ham er den magisk. Han har sprengt alle grenser som er, og utvidet virkeligheten. Men hva skjer når familien hans får vite sannheten? Vil de forlate tryggheten og harmonien i skogen for å begå kollektivt selvmord i møte med Madla-mannens lys, fordi kunnskapen om verden utenfor skogen gjør deres lykksalige tilværelse utilstrekkelig og kjedelig?
Jeg må også få nevne Linn Skåbers "Ut og stjæle hunder", som er den forstyrrende historien om tyveriet av "Tico", en liten hund som ble stjålet fordi det er så hyggelig å gjøre eieren glad ved å gjenforene vedkommende med det stjålne kjæledyret. Morsomt og forstyrrende på en gang!
"Kamilla og Sirkuset" ga mindre gjenklang hos meg enn "Kamilla og Dyret", kanskje fordi jeg aldri har likt sirkus. Jeg vil uansett trekke frem Ole J. Hanssons dikt "Elefanten i rommet," som tar for seg problematikken rundt bruken av dyr som underholdning, og hvordan uønsket (men fullt forståelig) adferd fra det dresserte dyret koster det livet uten at publikum ofrer det en tanke. Også "Indiragani,"Stig Kilde Aarebrots tekst om pinsevennen som ikke lar seg velte av den tungetalende svensken som visstnok kan få hvem som helst til å kollapse av gudsgjennomorgling. Hovedpersonen ender opp med å være sirkusgjengeren som ser gjennom staffasjen og glitteret, som gjennomskuer illusjonen og dermed bortvises fra Paradis.
"Å se det" av Ida Tørmqvist starter hver setning med liten bokstav. Det får det til å sitre i min mentale rødblyant mens jeg leser om (buss?)turen mot Helsfyr der hovedpersonen har utsikt mot en gal mann og observerer forestillingen hans sammen med de andre passasjerene. Det er ubehagelig og samtidig velkjent for oss som reiser mye kollektivt, men for mitt vedkommende forble primærfokuset på de uønskede minusklene, og dermed på min egen, indre galskap som holdt en liten forestilling med meg selv som ufrivillig publikum.
Men la oss nå sammenfatte!
KAMILLA er et interessant konsept, og det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Jeg er kanskje litt for formkonservativ til fullt ut å kunne verdsette alt det har å by på, så jeg blir nok ingen fast kunde, men jeg synes absolutt dere der ute bør gi det en sjanse! :-)
Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3.
Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dyr, selv om jeg skulle ønske vi kunne unngå det. Men målet må hellige middelet. Nysgjerrighet er ikke et godt nok mål i mine øyne, men å redde "Lille, vakre Julie"? Joda, det er det. Like fullt gjør det vondt å lese om hammerslaget som brekker ryggen på den antropomorfe gnageren Nora, på samme måte som det gjorde så vondt å lese Victor Hugos "Padden" da jeg gikk på barneskolen at moren min måtte skrive i til læreren i meldingsboka at jeg dessverre ikke hadde orket å gjøre ferdig norskleksen.
Jeg vet naturligvis ikke hvor Berget ville med fortellingen om Nora, men det jeg får ut av den, er en advarsel mot likegyldighet. Vi skal aldri være likegyldige til de svakes følelser og opplevelser, uansett om de er mennesker eller dyr, og når vi bruker dyr for egen vinning, enten i medisinske forsøk, som arbeidskraft eller mat, skal vi være bevisste hva vi gjør mot dem, og gjøre tilværelsen deres så behagelig som mulig, og avslutningen så verdig som mulig. Vi må ganske enkelt ha empati.
En annen tekst jeg hadde veldig sansen for, var "Preben Klosters oppdagelse," en novelle av Tore Renberg. Her møter vi et antropomorft insekt som omtrent river seg selv i filler for å komme inn i lyset han finner etter å ha forsert den enorme skogen som han var blitt fortalt at var endeløs.Prebens lengten etter lyset - den samme lengselen vi ser hver gang vi tenner lys ute i sommerhalvåret, er destruktiv og meningsløs, men for ham er den magisk. Han har sprengt alle grenser som er, og utvidet virkeligheten. Men hva skjer når familien hans får vite sannheten? Vil de forlate tryggheten og harmonien i skogen for å begå kollektivt selvmord i møte med Madla-mannens lys, fordi kunnskapen om verden utenfor skogen gjør deres lykksalige tilværelse utilstrekkelig og kjedelig?
Jeg må også få nevne Linn Skåbers "Ut og stjæle hunder", som er den forstyrrende historien om tyveriet av "Tico", en liten hund som ble stjålet fordi det er så hyggelig å gjøre eieren glad ved å gjenforene vedkommende med det stjålne kjæledyret. Morsomt og forstyrrende på en gang!
"Kamilla og Sirkuset" ga mindre gjenklang hos meg enn "Kamilla og Dyret", kanskje fordi jeg aldri har likt sirkus. Jeg vil uansett trekke frem Ole J. Hanssons dikt "Elefanten i rommet," som tar for seg problematikken rundt bruken av dyr som underholdning, og hvordan uønsket (men fullt forståelig) adferd fra det dresserte dyret koster det livet uten at publikum ofrer det en tanke. Også "Indiragani,"Stig Kilde Aarebrots tekst om pinsevennen som ikke lar seg velte av den tungetalende svensken som visstnok kan få hvem som helst til å kollapse av gudsgjennomorgling. Hovedpersonen ender opp med å være sirkusgjengeren som ser gjennom staffasjen og glitteret, som gjennomskuer illusjonen og dermed bortvises fra Paradis.
"Å se det" av Ida Tørmqvist starter hver setning med liten bokstav. Det får det til å sitre i min mentale rødblyant mens jeg leser om (buss?)turen mot Helsfyr der hovedpersonen har utsikt mot en gal mann og observerer forestillingen hans sammen med de andre passasjerene. Det er ubehagelig og samtidig velkjent for oss som reiser mye kollektivt, men for mitt vedkommende forble primærfokuset på de uønskede minusklene, og dermed på min egen, indre galskap som holdt en liten forestilling med meg selv som ufrivillig publikum.
Men la oss nå sammenfatte!
KAMILLA er et interessant konsept, og det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Jeg er kanskje litt for formkonservativ til fullt ut å kunne verdsette alt det har å by på, så jeg blir nok ingen fast kunde, men jeg synes absolutt dere der ute bør gi det en sjanse! :-)
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, kommentarer, supplerende informasjon og alt annet som er relevant og formidles i en ålreit tone. Usaklige, frekke og ufyselige kommentarer vil bli slettet.