lørdag 13. juni 2015

John Ajvide Lindqvist: Lilla Stjärna

Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod.

Det gjelder også for Lilla stjärna, som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretningen, som begynner den dagen Lennart finner barnet i skogen, bygger opp til tragedien.

Og la meg understreke dette: det er en vakker roman. Den beskriver det å vokse opp som anderledes, og det å være ansvarlig for et barn som ikke er som andre på en veldig fin måte, og i likhet med Lindqvists tidligere romaner, rommer den noen menneskelige handlinger som er både frastøtende og gruvekkende, og som setter det overnaturlige element i skyggen. Det er vel omtrent som i den virkelige verden - hvorfor dikte opp monstre når vi har artsfrender som uten å blunke overgår den ondskapen vi tillegger våre fantasifostre? Svaret er nok delvis at det å dytte "det onde" over på noe som er adskilt fra oss skaper et "oss" og et "dem" som er klart avgrenset og lett å se. Menneskene mot monstrene. Det gode mot det onde (ev. det korrumperbare mot det korrumperende). Det er en langt enklere øvelse å verne seg mot fiktive fiender som ser anderledes ut enn å skille normale mennesker fra mennesker som er i stand til å gjøre grusomme ting, og om det onde er eksternt, slipper vi i utgangspunktet å frykte at vi selv skal bli en del av det. Det er best slik. Men Lindqvist har en ektemann som gjør sin kone til krøpling, en voksen mann som forgriper seg på en tenåringsjente og en gjeng med outsidere som finner alternative bruksområder for elektroverktøy.

Men det er noe som mangler. Misforstå meg rett: ofte kan en viss mystikk gjøre en roman bedre, men her føler i alle fall jeg at det er litt for mye av det gode. Hvor kommer Theres (som barnet i skogen blir hetende) fra? Hva er hun? Hvor kommer makten hennes fra? Hva skjer egentlig etter at historien biter seg selv i halen i epilogen? For mitt vedkommende føles dette mer som latskap fra forfatteren enn et overlagt valg som styrker fortellingen. Kanskje er jeg bare bitter fordi klimakset ikke føles som noe klimaks. Det skulle vært noe mer, eller alternativt mindre.

Men én ting har jeg uansett lært av denne romanen: Ikke fortell barn at forskjellen mellom snille mennesker (som deg) og slemme mennesker er at de snille har kjærlighet i hodene sine, mens de slemme har hat i hodene sine. I alle fall ikke dersom barnet har tilgang til verktøyboden din.

torsdag 21. mai 2015

Matthew Quick: The Silver Linings Playbook

Da har jeg akkurat kommet meg gjennom denne boken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men fra jeg "åpnet" den (eller hva man nå gjør når man henter frem en bok på et lesebrett), var jeg unormalt fokusert på å fullføre. Kanskje var det de små hintene om det som lå forut, den brå begynnelsen med en karakter uten fortid? Eller kanskje skyldtes det at jeg er litt utålmodig om dagen? Uansett, dette er boken om Pat Peoples, som hentes ut av "the bad place" (en eller annen form for mentalsykehus) og tas med hjem. Han er fast bestemt på å bli et bedre menneske, slik at "apart time" kan slutte, og han kan gjenforenes med Nikki. Stort mer vet vi ikke om Pat før romanen nærmer seg slutten. Tittelen spiller på det engelske uttrykket "every cloud has a silver lining" (enhver sky har en glinsende kontur av solen den dekker for - altså en variant av "lys i andre enden av tunnelen"), og Pat er besatt av å finne den forløsende faktoren som vil få livet hans tilbake på rett kjøl. Oppskriften hans er enkel: han må bli den ektemannen han ikke var for Nikki før han havnet på sykehuset, og hun vil komme tilbake til ham. Primært består denne forbedringsprosessen av et absurd treningsregime for å bli slank og muskuløs, lære seg å være snill heller enn å alltid skulle ha rett, og å lese bøker.

Gjennom hele fortellingen fremstår Pat som en noe infantil karakter - han virker ganske enkelt litt bløt. Vi får vite at han har vært historielærer, så det blir etterhvert tydelig at han ikke er "født sånn", men selv om vi etterhvert får vite hvorfor han havnet på sykehuset og hvorfor Nikki trengte tid for seg selv, avklares det ikke hvorvidt Pat har det i seg å bli normal - eller om han, i sin virkelighet, faktisk er så normal som han noen gang har vært. Kanskje handler dette bare om at jeg ønsker ham en god avslutning, slik han syntes at Gatsby, Holden Caulfield og de andre litterære figurene han utforsker skulle fått? Det er vanskelig å si, og det er vanskelig å si stort mer om denne boken uten å røpe for mye. Men det er mye amerikansk fotball inne i bildet, noe som er en smule forvirrende og slitsomt for en person som ikke klarer å skrape sammen så mye som en unse entusiasme for sport. Men det er en kort bok, og den har absolutt noen fine kvaliteter, så hvorfor ikke lese den?

søndag 3. august 2014

Neil Gaiman: The ocean at the end of the lane

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem.

"Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane, med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå.

The ocean at the end of the lane er en bok det er vanskelig å skrive noen få ord om - den er underfundig, skremmende, intens, varm og trist, full av alt det som gjør barndommen magisk, bare litt anderledes. Den har voksne som omgår fysikkens lover (noe voksne kan gjøre, ettersom det tross alt er de som lager lovene), skumle barnevakter, små og store sorger som er utenfor de voksnes fatteevne (voksne er tross alt emosjonelt avstumpede og ser ikke katastrofen i det å miste rommet sitt, og tror at kjæledyr kan erstattes) og øyeblikk som er så gjennomtrukne av varm hygge at de synes å vare evig. Og samtidig er det fortellingen om en mann som stikker innom en gammel nabo når han er på gamle tomter i anledning farens begravelse, og som opplever litt akutt hukommelsesvikt.

Dessverre er dette også den typen bok jeg sluker, for så å glemme mesteparten av det jeg har lest etter to dager. Inntrykkene blir sittende, men handlingen blir litt tåkete og vag. Jeg lover meg selv å lese flere bøker av forfatteren (i dette tilfellet Gaiman), og også det blir litt tåkete. Så tiden får nesten vise hvor lang tid det tar før jeg får funnet frem Stardust og lest den!

Joanne Greenberg: I never promised you a rose garden

Det er enkelte bøker man bare lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest.

Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren I never promised you a rose garden av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også?

Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle universet Yr og dets guder, sensorer og språk, tegner forfatteren et skremmende men også vakkert bilde av en sykdom som både beskytter og ødelegger en ung jente som, til tross for sin priviligerte bakgrunn, har problemer et friskt sinn kan slite med å takle. Ved å flytte synsvinkelen mellom Esther og hennes leger og familiemedlemmer, blir både pasient, pårørende og psykiatere mer menneskelige og tredimensjonale, og mens Yr sakte men sikkert smuldrer opp for Esther, blir sykdommen tydeligere - hun går fra å være av en annen verden til å bli et sykt individ som kjemper for å bli frisk. Det synes i utgangspunktet å være et enkelt valg - vi vil vel alle være relativt veltilpassede deltagere i livet, men for Esther er det anderledes - Yr er den virkeligheten hun kjenner og forstår, en vakker (om enn ofte skremmende og skadelig) verden fylt med et vakkert språk som kan uttrykke følelser og konsepter det ikke finnes ord for på engelsk. Hun har ingen plass i virkeligheten - det var tross alt derfor hun rømte inn i Yr, og for å bli frisk må hun stenge døren til det eneste som gir henne trygghet og gå inn i det hun frykter mest.

I never promised you a rose garden er som sagt delvis selvbiografisk, og bygger på Greenbergs egne opplevelser fra en ungdomstid som psykiatrisk pasient, og det gjør opplevelsen av å lese om Esther mer intens - dette er ikke et oppkonstruert sykdomsbilde, men snarere et sjeldent innblikk i hvordan et sykt sinn fungerer. Det er spennende, frustrerende og innimellom skremmende lesning.

Må man lese den? Ja, man må nok egentlig det!

mandag 10. februar 2014

Anmeldelse: "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset"

For en stund siden ble jeg kontaktet av litteraturtidsskriftet KAMILLA med spørsmål om jeg ville være interessert i å motta et anmeldereksemplar, noe jeg med glede takket ja til - det er tross alt ikke hver dag slike forespørsler dumper ned i innboksen min!
Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3.

Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dyr, selv om jeg skulle ønske vi kunne unngå det. Men målet må hellige middelet. Nysgjerrighet er ikke et godt nok mål i mine øyne, men å redde "Lille, vakre Julie"? Joda, det er det. Like fullt gjør det vondt å lese om hammerslaget som brekker ryggen på den antropomorfe gnageren Nora, på samme måte som det gjorde så vondt å lese Victor Hugos "Padden" da jeg gikk på barneskolen at moren min måtte skrive i til læreren i meldingsboka at jeg dessverre ikke hadde orket å gjøre ferdig norskleksen.
Jeg vet naturligvis ikke hvor Berget ville med fortellingen om Nora, men det jeg får ut av den, er en advarsel mot likegyldighet. Vi skal aldri være likegyldige til de svakes følelser og opplevelser, uansett om de er mennesker eller dyr, og når vi bruker dyr for egen vinning, enten i medisinske forsøk, som arbeidskraft eller mat, skal vi være bevisste hva vi gjør mot dem, og gjøre tilværelsen deres så behagelig som mulig, og avslutningen så verdig som mulig. Vi må ganske enkelt ha empati.
En annen tekst jeg hadde veldig sansen for, var "Preben Klosters oppdagelse," en novelle av Tore Renberg. Her møter vi et antropomorft insekt som omtrent river seg selv i filler for å komme inn i lyset han finner etter å ha forsert den enorme skogen som han var blitt fortalt at var endeløs.Prebens lengten etter lyset - den samme lengselen vi ser hver gang vi tenner lys ute i sommerhalvåret, er destruktiv og meningsløs, men for ham er den magisk. Han har sprengt alle grenser som er, og utvidet virkeligheten. Men hva skjer når familien hans får vite sannheten? Vil de forlate tryggheten og harmonien i skogen for å begå kollektivt selvmord i møte med Madla-mannens lys, fordi kunnskapen om verden utenfor skogen gjør deres lykksalige tilværelse utilstrekkelig og kjedelig?

Jeg må også få nevne Linn Skåbers "Ut og stjæle hunder", som er den forstyrrende historien om tyveriet av "Tico", en liten hund som ble stjålet fordi det er så hyggelig å gjøre eieren glad ved å gjenforene vedkommende med det stjålne kjæledyret. Morsomt og forstyrrende på en gang!

"Kamilla og Sirkuset" ga mindre gjenklang hos meg enn "Kamilla og Dyret", kanskje fordi jeg aldri har likt sirkus. Jeg vil uansett trekke frem Ole J. Hanssons dikt "Elefanten i rommet," som tar for seg problematikken rundt bruken av dyr som underholdning, og hvordan uønsket (men fullt forståelig) adferd fra det dresserte dyret koster det livet uten at publikum ofrer det en tanke. Også "Indiragani,"Stig Kilde Aarebrots tekst om pinsevennen som ikke lar seg velte av den tungetalende svensken som visstnok kan få hvem som helst til å kollapse av gudsgjennomorgling. Hovedpersonen ender opp med å være sirkusgjengeren som ser gjennom staffasjen og glitteret, som gjennomskuer illusjonen og dermed bortvises fra Paradis.
"Å se det" av Ida Tørmqvist starter hver setning med liten bokstav. Det får det til å sitre i min mentale rødblyant mens jeg leser om (buss?)turen mot Helsfyr der hovedpersonen har utsikt mot en gal mann og observerer forestillingen hans sammen med de andre passasjerene. Det er ubehagelig og samtidig velkjent for oss som reiser mye kollektivt, men for mitt vedkommende forble primærfokuset på de uønskede minusklene, og dermed på min egen, indre galskap som holdt en liten forestilling med meg selv som ufrivillig publikum.

Men la oss nå sammenfatte!
KAMILLA er et interessant konsept, og det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Jeg er kanskje litt for formkonservativ til fullt ut å kunne verdsette alt det har å by på, så jeg blir nok ingen fast kunde, men jeg synes absolutt dere der ute bør gi det en sjanse! :-)

torsdag 26. desember 2013

Hillary Jordan: Mudbound

For noen uker siden, da jeg var ferdig med The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry, kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het Mudbound (utgitt på norsk som Mississippi), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om.

Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakte løs. Så begynte navnene å få ansikter og kropper, erfaringer og personlighet, og et bakteppe av Mississippideltaet i førtiårene begynte å ta form. Leseren blir introdusert for to familier, en svart og en hvit. Hap Jackson og hans kone Florence er velansette mennesker i sitt miljø - han er prest i en svart menighet og hun er jordmor, både for svarte og fattige hvite, og samtidig leier de et stykke jord av den hvite McAllan-familien bestående av ekteparet Laura og Henry, deres to døtre, Henrys bror Jamie og deres ondskapsfulle far, "Pappy".

Gjennom relasjonene mellom de to familiene og innad i den enkelte familie møter leseren et kjønnsrollemønster som, til tross for at det hører til en ikke så altfor fjern fortid, virker forunderlig fjernt fra dagens, og en inngrodd rasisme som varierer i styrke fra mild nedlatenhet til brennende hat. I dette gjørmete landskapet trekker generasjonene i hver sin retning, for mens gamle Pappy vanskelig kan kalles noe annet enn en real møkkamann som er så innsauset i sin foraktelige gammelmannsrasisme og hatefullhet at selv ikke et syrebad ville gjort ham det spor bedre, representerer Jamie, den ferske krigsveteranen som knuger om whiskeyflasken for å klare hverdagen en ny fremtid der kameratskap ikke måles i hudfarge, men i gjensidig forståelse. Og slikt blir det naturligvis konflikt av. Også Ronsel Jackson, Hap og Florences eldste sønn, er kommet hjem fra krigen han kjempet mot rasisme og fremmedhat for et land som selv etter hans hjemkomst insisterer på å hate ham for hans hudfarge, og han føler seg like utilpass og fremmedgjort som Jamie gjør. Vennskapet dem imellom redder Jamie, men blir Ronsels ulykke, og selv om leseren kan smile av Pappys endelikt, er ikke avslutningen for familien Jackson like tilfredstillende. Men slik skal det kanskje være når man aldri blir mer enn hudfargen man blir født med, og ikke  kan forvente annet enn motvilje fra sin neste?

Nå har jeg naturligvis fratatt dere som leser dette muligheten til å lese Mudbound med samme utgangspunkt som jeg hadde, men la ikke det holde dere fra å ta boken fatt - den er en verdifull påminnelse om hvor kort tid det er siden rasisme var en selvfølge i USA, og om hva mennesker med Bibelen i hånden og et putevar over hodet kan få seg til å gjøre.

Så løp og les!

fredag 8. november 2013

Rachel Joyce: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry

Nå har jeg nettopp lest ut The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry, og det er i grunnen litt trist, for dette var en nydelig bok! Romanen handler om Harold Fry, en eldre mann som bor sammen med sin kone Maureen helt syd i England, og som en dag mottar et brev fra Queenie Hennessy, en tidligere kollega. Hun skriver fra et hospits i Berwick-upon-Tweed ved grensen til Skottland og forteller at hun har fått kreft og er døende. Harold prøver (uten særlig hell) å skrive et svar, og forlater huset for å postlegge brevet sitt. Dette blir begynnelsen på en flere uker lang vandring gjennom England for å redde Queenie. Gjennom vandringen blir vi kjent med Harold og Maureen, og de blir kjent med seg selv og hverandre på nytt etter å ha vært som fremmede for hverandre i flere år. På sin vei møter Harold mange ulike mennesker - fra de som gjør alt de kan for ham til de som utnytter ham for egen vinnings skyld, men Harold dømmer ingen - han bare går.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry handler ikke om en religiøs pilgrimsferd, men snarere om en reise i seg selv. Men fortellingen om Harold er absolutt ingen hyllest til individualismen, nei, Harold går ikke for seg selv, men lik en pilgrim som går til et fjerntliggende hellig sted for å gjøre bot for sine synder, søker også Harold å gjøre bot for sine feiltrinn - ikke for å blidgjøre en gud, men for å redde en liten kvinne som var hans venn, og som han sviktet. Fortellingen om Harold er til tider morsom, ofte trist, og konstant en påminnelse om at vi mennesker må se hverandre og lytte, at vi må være sterke for hverandre, men også våge å være svake i våre møter med andre. Ellers kan vi gå glipp av store opplevelser, miste det vi elsker mest av alt eller miste oss selv.

Men skulle vi mislykkes totalt kan vi kanskje gjøre som Harold og stikke føttene i seilerskoene og gå, og kanskje, gjennom å trå opp nye stier, finne tilbake til det stedet vi var før vi gikk oss vill fra?

Bør du la deg sjarmere av Harold? Ja! La deg sjarmere og hei ham fremover!