Leselyst: en litteraturblogg

Indiske Arundhati Roy vant Booker-prisen for debutromanen sin i 1997, og har siden ikke utgitt flere romaner. Det synes jeg er fryktelig synd, for den damen kan virkelig skrive! Jeg falt pladask for The God of Small Things nesten med det samme jeg åpnet den, og forelskelsen varte boken ut og vel så det. Roy leker med språket  på en måte jeg aldri tidligere har vært borti, og bruker det aktivt for å tegne et bilde av noen få uker på slutten av 60-tallet da en indisk-engelsk jente kom på besøk til sin indiske familie sammen med sin engelske mor mens hennes indiske tante gjorde noe hun ikke burde gjort. Fortellingens hovedpersoner, de toeggede tvillingene Rahel og Estha, lever i en verden av baklengslesing, hull i universet formet som den australske misjonæren Miss Mitten som ble overkjørt av en ryggende bil, røde solbriller og Elvisfrisyrer i en liten landsby i den indiske delstaten Kerala. De er to helt vanlige men også veldig spesielle barn som får både virkeligheten, familien og bånd

Kongens hjerte av Gaute Heivoll er den andre og siste boken jeg anmelder for Ark bokhandel i forbindelse med Lesevenn-konseptet deres. Dette er en relativt kort og lettlest roman, men den er også tung, fordi handlingens luftknappe handling har fått sette sitt preg på selve teksten. Boken handler om en far og en datter som lever på slutten av 1700-tallet. Datteren er ti år og er rammet av radesyke, en epidemi som rammet svært mange mennesker på Sørlandet, og som man idag ikke vet hva var, fordi datidens syn på sykdom og medisin var så anderledes fra nåtidens. Det er mulig at radesyken var flere forskjellige lidelser med lignende sykdomsforløp, og både lepra (spedalskhet) og syfilis har vært trukket frem som mulige "syndere" (se http://snl.no/.sml_artikkel/radesyke og http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Litt-av-hvert/Radesyke ). Nuvel. Det kommer frem av fortellingen at faren allerede har mistet sin kone og eldstedatteren Siri i

La oss begynne med begynnelsen (og når vi er ferdig, slutter vi!). Tittelen, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. , rommer utrolig mye. Den alene forteller hva romanen om, uten å skrike det til en potensiell leser. Den insiunerer. Den forvirrer også, ihvertfall for mitt vedkommende. Jeg har hittil omtalt boka som Ingen vil hjem. Alle vil tilbake , Alle vil tilbake. Ingen vil hjem og Ingen vil tilbake. Alle vil hjem . Det er litt vanskelig! Men den formidler uansett fortellingens tema: Alle lengter hjem. Hjem til mor og far, hjem til barndomshjemmet, til trygghet og stabilitet, til det som kjennes trygt og godt. Problemet er bare det at det noen ganger skjer ting som gjør turen hjem får en bismak. For "hjemme" eksisterer ikke i et vakuum, og den virkeligheten "hjemme" tilhører, kan være både vond og vanskelig. Å reise hjem er dessuten en tidsreise. Man reiser tilbake til barndommen eller til sitt siste besøk. Uansett om man  har vært borte i to uker eller to år, for

Inntil jeg begynte å lese 1984 (også kjent som Nineteen Eighty-Four ), hadde jeg skremmende små kunnskaper om både Orwell og klassikeren hans. Jeg visste at han hadde skrevet Animal Farm , som jeg forøvrig ikke har lest ennå, og jeg visste at handlingen i 1984 utspilte seg i nettopp 1984, årtier (tre og et halvt, for å være presis) etter at romanen ble skrevet. Science fiction, altså. Etter å ha lest forordet i Kindleutgaven min hadde de fleste av fortellingens høydepunkter blitt avslørt, og jeg var dessuten ganske skeptisk til det hele. En ting er å overbevise leseren om at en fiktiv fremtid kan bli virkelig, noe ganske annet er å overbevise ham om at fortiden var anderledes enn den var. Med mindre man faktisk lever i den virkeligheten som Orwell beskriver. Da kan det gjøres med den største letthet. Hovedpersonen i 1984 er Winston Smith, stedet er London og året er 1984. Winstons verden skiller seg imidlertid dramatisk fra vår: etter en revolusjonstid i perioden etter 2. verdenskri

Hei, dere! Jeg er blitt plukket ut som lesevenn for bokhandelen Ark, hvilket vil si at jeg snart mottar en bok fra dem i posten, som så skal leses og anmeldes her på bloggen! Håper det kan gi meg et velfortjent spark bak - jeg har jo skrevet så lite her! Det har selvfølgelig å gjøre med at jeg har så mye å gjøre og føre, og da blir det lite tid til lesing av ting utenfor pensum, og hittil har pensum kun vært et par skuespill (dog i ulik språkdrakt - leste nylig Bjørnsons "En Fallit" på tysk, et språk jeg ikke kan... Skuespillet i seg selv er forøvrig lesverdig, og er tilgjengelig bl.a. gjennom Dokumentasjonsprosjektet ) og litteraturteori. Det lar seg vanskelig anmelde! Har dog planer om å skrive litt om Anil's Ghost av Michael Ondaatje snart - må bare finne ut hvor i all verden jeg lagret notatene mine om den hen...

Det blir lite tid til lesing om dagen, ettersom jeg jobber hver dag og gjør klar heimen for en liten kattunge, men jeg har i det minste fått bestilt boken "Flowers for Algernon"! Jeg leste novellen som boken er bygget på på norsk i 9. klasse, og ble helfrelst, så det blir spennende å se om boken fascinerer like mye! Kort fortalt handler den om Charlie Gordon som er blant dem med litt lite håndbagasje. Charlie ønsker imidlertid å bli smartere, og deltar på voksenopplæring for å lære å lese og skrive ordentlig ved siden av ryddejobben han har på dagtid. Så blir han plukket ut til å delta i et eksperimentelt forskningsprosjekt for intelligensøkning, og leseren følger Charlies reise fra stokk dum til genial gjennom dagboken hans. Slik jeg husker novellen, var den først og fremst trist, men også veldig menneskelig - som når Charlie beskriver frustrasjonen han føler i forbindelse med en Rorschach-test han ikke forstår hensikten med. Han skal se flekker i blekket, men ser ikke n

Idag kom UPS med min nye Kindle, og jeg er er mektig imponert! Den lille rakkeren har en helt utrolig skjerm - det ser nesten ut som om teksten er en del av en skjermbeskyttelse som skal tas av før bruk! Helt fantastisk! I tillegg har den en noe primitiv nettleser (denne er under utvikling) og mulighet for avspilling av bakgrunnsmusikk, både gjennom hodetelefoner og to innebygde høyttalere. Disse kan også brukes når man hører på lydbøker fra Audible, og om ut fra lyden som kom ut da jeg lot Adeles "Rolling in the Deep" runge (ja, overdrivelse) fra høyttalerne å dømme, er kvaliteten svært god. Alt er egentlig svært godt på Kindle - man føler at man har et kvalitetsprodukt i hendene, og det liker Renate svært godt! Ettermiddagen er blitt fylt med nedlasting av gratis klassikere fra Kindle Store, og imorgen blir det lesing på vei til jobb! Som dere ser, er det kommet tre små bokanmeldelser i løpet av dagen, i tillegg til en lenke helt øverst som heter "Bokbutikken"

Denne barne- og/eller ungdomsboken av Atla Lund kom ut i 1995, og handler om å være barn i Norge under 2. verdenskrig. Selv fant jeg den i skolebiblioteket da jeg var 10-11 år, og klarte heldigvis å spore den opp hos et antikvariat for noen år siden. Det som gjør Aldri gi opp håpet så spesiell, er den detaljerte beskrivelsen av det å være barn under krigen. Lund skriver som et barn i den forstand at hovedpersonen, Jekaterina, fremstår som realistisk og nær - hun er et barn som snakker til barnet i leseren, appellerer til de samme redslene og gledene som alle kjenner fra sin egen barndom. Det eneste som er anderledes, er at Jekaterinas redsler og gleder var så uendelig forskjellige fra dem som har preget dagens barn og ungdom. Kanskje er det dét som gjør fortellingen så sterk og virksom? Som barn aksepterer og absorberer vi verden med en åpenhet vi avlærer oss senere i livet, vi føler ting istedenfor å se dem. Dermed blir barnets fortelling om å oppleve krigen, selv uten å bli deporter

Omslaget til den britiske utgaven Om du vil unngå å bli snakket til på bussen, er dette boken for deg. Forutsatt at du ikke blir lett kvalm, da. Bokens fulle tittel er Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers , og den er skrevet av Mary Roach. Stiff er boken om det som skjer med kroppene våre etter at vi har dødd, krepert, daua, gått bort, sovnet inn, eller hva man nå vil kalle det. Det er imidlertid ikke en bok om døden - den lar Roach ligge til fordel for det som skjer etterpå. Og det er faktisk fascinerende saker! Selv har jeg ofte samtaler med menneskene rundt meg om hva vi helst vil at skal skje med kroppene våre når vi er borte - noen vil brennes fordi de synes forråtnelse og mark er ekkelt, andre, inkludert meg, synes det er en vemmelig tanke å sette fyr på et menneske uavhengig av om det er levende eller dødt, og vil heller råtne bort. Uavhengig av hva vi mener, er imidlertid de fleste enige om at når vi skal i jorda eller i ovnen, er vi ikke særlig engasjerte lenger.

Tenkte jeg skulle åpne med en gammel skatt jeg har arvet etter moren min. Den er ikke akkurat lett å få tak i nå for tiden, men mange barn av 50- og 60-tallet har den nok stuet vekk, så det er bare å angripe mødre og tanter! Boken det er snakk om, er Frøken Askeladd av Ebba Haslund. Den ble utgitt første gang i 1953, og handler om Kari som har flyttet til et nytt sted og sliter med å få venner på den nye skolen sin. Hun blir derfor glad når klassens kuleste jente, Anne-Lise, inviterer henne i bursdagen sin, men gleden svinner like fort når hun får høre at hun bare ble invitert fordi Anne-Lises mor insisterte på at alle skulle få komme. Livet er med andre ord vanskelig for Kari! Vanskeligere skal det imidlertid bli, for en natt vekkes hun av dragen tante Fanny (noe jeg synes er rasende festlig, ettersom moren min hadde en tante med samme navn. Heldigvis stopper likhetene der!) som påpeker at hun er forsinket til prinsessens ball. I siste liten får hun Kari kledd ut som en slags kvin

Jeg innså nylig at denne bloggen har ligget død i nesten et år. Komplett meningsløst! Jeg skammer meg, og lover å skjerpe meg. "Særlig...", tenker du kanskje, og himler med øynene. Men jeg tror på prosjektet mitt, og det burde du gjøre også! Jeg har nemlig redefinert det. Først og fremst skal jeg åpne for innblanding fra dere. Jeg lover avstemninger. Har jeg flere bøker jeg vurderer å lese, vil dere kunne stemme på hvilken jeg skal prioritere. Det vil bli konkurranser. Ordentlige konkurranser med premier. Jeg vil at denne bloggen skal bli en kilde til lettfattelige litteraturtanker, og jeg vil endre noe: Når jeg forteller andre mennesker at jeg er på masterprogrammet innenfor allmenn litteraturvitenskap, spør de gjerne "å, da leser du mye, da? Du kan vel alle klassikerne på rams?". Men det er jo ikke sånn. Jeg har lest mye i mitt liv, og jeg elsker å sette meg ned med en god bok. Imidlertid føler jeg at koselesingen, bøkene jeg fortærer av pur entusiasme, har