Leselyst: en litteraturblogg

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem. "Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane , med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå....

Da jeg falt innunder kategorien "ungdom", skydde jeg ungdomsbøker som pesten. Unntatt Harry Potter , vel å merke. Jeg syntes det var særdeles underlig at arvtagerne til min barndoms helter var A4-karakterer uten dybde, fortalt som til et lite barn. Jeg lot derfor Tatt av vinden , Røtter , Sofies verden  og Ambjørnsens bøker om Elling følge meg inn i de tidlige tenår, og ga opp ungdomslitteratur for godt. Trodde jeg. Men kanskje var det J.K. Rowlings trollmann som ga meg håp? Som fortalte meg at fortellinger som kan fenge alle aldersgrupper ikke var gått i glemmeboken likevel? For hva er det som gjør "Løvenes Konge" til en vidunderlig film, og som gjør bøkene om Mormor og de åtte ungene underholdende for både mormor, mor og 1,78 barn? Jo, det er dybde. For det bør egentlig være en langt større litterær bragd å skrive en god barnebok enn en god voksenbok. En god fortelling som både kan fenge 5-åringen, 15-åringen og 50-åringen  må være som en løk (eller et troll) : De...