Leselyst: en litteraturblogg

Denne boken mottok jeg som anmeldereksemplar fra forfatteren. Det ørnen så  er en spenningsroman lagt til overgangen mellom bronsealder og jernalder, d.v.s. rundt 500 år f.v.t. som handler om Ormungenes terrorisering av naboene sine, og naboenes motstand. Handlingen er ikke knyttet til et konkret sted i Norge, noe som passer fint med tanke på at Norge ikke fantes som konsept på denne tiden, og at fokuset var på ætten og naboene, ikke på fremtidige fylkesgrenser. For alle som har en viss kjennskap til det norrøne panteon byr boken på en rekke små hint - hovedpersonen Ull elsker å gå på ski og jakte, vokser opp på Trudvang hos sin mor Siv som var gift med Tor, mens Skade var datter av Tjatse og hadde vært gift med Njord som ikke var interessert å leve i fjellet. Høres det kjent ut? Jada, hovedpersonene i boken er norrøne guder slik de kanskje var i virkeligheten - forfedre hvis bragder hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon, litt mer magiske og litt mer imponerende...

Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre! Jeg har nå lest ut Avsporet, forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke så  lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner. Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. Avsporet  er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en sla...

Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod. Det gjelder også for Lilla stjärna , som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretni...

Da har jeg akkurat kommet meg gjennom denne boken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men fra jeg "åpnet" den (eller hva man nå gjør når man henter frem en bok på et lesebrett), var jeg unormalt fokusert på å fullføre. Kanskje var det de små hintene om det som lå forut, den brå begynnelsen med en karakter uten fortid? Eller kanskje skyldtes det at jeg er litt utålmodig om dagen? Uansett, dette er boken om Pat Peoples, som hentes ut av "the bad place" (en eller annen form for mentalsykehus) og tas med hjem. Han er fast bestemt på å bli et bedre menneske, slik at "apart time" kan slutte, og han kan gjenforenes med Nikki. Stort mer vet vi ikke om Pat før romanen nærmer seg slutten. Tittelen spiller på det engelske uttrykket "every cloud has a silver lining" (enhver sky har en glinsende kontur av solen den dekker for - altså en variant av "lys i andre enden av tunnelen"), og Pat er besatt av å finne den forløsende faktoren som vil få livet hans til...

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem. "Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane , med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå....

For noen uker siden, da jeg var ferdig med The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het Mudbound (utgitt på norsk som Mississippi ), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om. Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakt...

Nå har jeg nettopp lest ut The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , og det er i grunnen litt trist, for dette var en nydelig bok! Romanen handler om Harold Fry, en eldre mann som bor sammen med sin kone Maureen helt syd i England, og som en dag mottar et brev fra Queenie Hennessy, en tidligere kollega. Hun skriver fra et hospits i Berwick-upon-Tweed ved grensen til Skottland og forteller at hun har fått kreft og er døende. Harold prøver (uten særlig hell) å skrive et svar, og forlater huset for å postlegge brevet sitt. Dette blir begynnelsen på en flere uker lang vandring gjennom England for å redde Queenie. Gjennom vandringen blir vi kjent med Harold og Maureen, og de blir kjent med seg selv og hverandre på nytt etter å ha vært som fremmede for hverandre i flere år. På sin vei møter Harold mange ulike mennesker - fra de som gjør alt de kan for ham til de som utnytter ham for egen vinnings skyld, men Harold dømmer ingen - han bare går. The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry handler ik...

Da jeg falt innunder kategorien "ungdom", skydde jeg ungdomsbøker som pesten. Unntatt Harry Potter , vel å merke. Jeg syntes det var særdeles underlig at arvtagerne til min barndoms helter var A4-karakterer uten dybde, fortalt som til et lite barn. Jeg lot derfor Tatt av vinden , Røtter , Sofies verden  og Ambjørnsens bøker om Elling følge meg inn i de tidlige tenår, og ga opp ungdomslitteratur for godt. Trodde jeg. Men kanskje var det J.K. Rowlings trollmann som ga meg håp? Som fortalte meg at fortellinger som kan fenge alle aldersgrupper ikke var gått i glemmeboken likevel? For hva er det som gjør "Løvenes Konge" til en vidunderlig film, og som gjør bøkene om Mormor og de åtte ungene underholdende for både mormor, mor og 1,78 barn? Jo, det er dybde. For det bør egentlig være en langt større litterær bragd å skrive en god barnebok enn en god voksenbok. En god fortelling som både kan fenge 5-åringen, 15-åringen og 50-åringen  må være som en løk (eller et troll) : De...

Da var jeg igang igjen etter å ha levert inn masteroppgaven min, og presenterer her en liten anmeldelse av Kazuo Ishiguros roman Never let me go  (2005). Romanens handling utspiller seg i Storbritannia i en alternativ nåtid eller nær fortid, og fortelles av Kathy. Hun  er en "carer" som tar seg av "donors", og tar leseren med på en reise gjennom sitt relativt korte liv. Det er mye om Kathy og hennes venner Ruth og Tommy som ikke blir forklart i boken, og Ishiguro venter med å avsløre flere av de viktigste betingelsene som styrer Kathy og de andres tilværelse til bokens siste sider, og jeg vil derfor nødig si så altfor mye om hva de er. Det som imidlertid tidlig blir klart, er at disse tre vokser opp på en tilsynelatende typisk engelsk kostskole, og at elever fra denne skolen regnes som privilegerte. Barna har ingen familie, lærerne kalles "guardians", de vet hverken hvor skolen Hailsham befinner seg eller hvordan omverdenen fungerer, og timeplanen bestå...

Indiske Arundhati Roy vant Booker-prisen for debutromanen sin i 1997, og har siden ikke utgitt flere romaner. Det synes jeg er fryktelig synd, for den damen kan virkelig skrive! Jeg falt pladask for The God of Small Things nesten med det samme jeg åpnet den, og forelskelsen varte boken ut og vel så det. Roy leker med språket  på en måte jeg aldri tidligere har vært borti, og bruker det aktivt for å tegne et bilde av noen få uker på slutten av 60-tallet da en indisk-engelsk jente kom på besøk til sin indiske familie sammen med sin engelske mor mens hennes indiske tante gjorde noe hun ikke burde gjort. Fortellingens hovedpersoner, de toeggede tvillingene Rahel og Estha, lever i en verden av baklengslesing, hull i universet formet som den australske misjonæren Miss Mitten som ble overkjørt av en ryggende bil, røde solbriller og Elvisfrisyrer i en liten landsby i den indiske delstaten Kerala. De er to helt vanlige men også veldig spesielle barn som får både virkeligheten, familien og ...