Arundhati Roy: The God of Small Things

Indiske Arundhati Roy vant Booker-prisen for debutromanen sin i 1997, og har siden ikke utgitt flere romaner. Det synes jeg er fryktelig synd, for den damen kan virkelig skrive! Jeg falt pladask for The God of Small Things nesten med det samme jeg åpnet den, og forelskelsen varte boken ut og vel så det. Roy leker med språket  på en måte jeg aldri tidligere har vært borti, og bruker det aktivt for å tegne et bilde av noen få uker på slutten av 60-tallet da en indisk-engelsk jente kom på besøk til sin indiske familie sammen med sin engelske mor mens hennes indiske tante gjorde noe hun ikke burde gjort. Fortellingens hovedpersoner, de toeggede tvillingene Rahel og Estha, lever i en verden av baklengslesing, hull i universet formet som den australske misjonæren Miss Mitten som ble overkjørt av en ryggende bil, røde solbriller og Elvisfrisyrer i en liten landsby i den indiske delstaten Kerala. De er to helt vanlige men også veldig spesielle barn som får både virkeligheten, familien og båndet seg imellom revet brutalt i stykker, og dette preger dem sterkt helt til de møtes igjen i barndomshjemmet som voksne.

The God of Small Things har noe så unikt som en "skurk" jeg får lyst til å jule opp. Denne "skurken" er tvillingenes grandtante, Baby Kochamma, og selv om Roy på sett og vis forklarer og rettferdiggjør grandtantens tanker og handlinger, tror jeg det godt skal gjøres å lese ut denne romanen uten å begynne å hate denne figuren med tusen brennende solers styrke. Ta det som et tegn på kvalitet: Roy kan engasjere leseren!

Denne romanen er så utrolig mye. Den er en kjærlighetshistorie, en fortelling om kulturkollisjoner, en tragedie og et prima eksempel på kreativ skrivekunst. Og jeg elsker den, og kan varmt anbefale den til ALLE! Romanen flommer over av alt, og den er så vakker og trist og vond og fæl som bare en veldig god bok kan være.

Les den!