Gaute Heivoll: Kongens hjerte

Kongens hjerte av Gaute Heivoll er den andre og siste boken jeg anmelder for Ark bokhandel i forbindelse med Lesevenn-konseptet deres. Dette er en relativt kort og lettlest roman, men den er også tung, fordi handlingens luftknappe handling har fått sette sitt preg på selve teksten.

Boken handler om en far og en datter som lever på slutten av 1700-tallet. Datteren er ti år og er rammet av radesyke, en epidemi som rammet svært mange mennesker på Sørlandet, og som man idag ikke vet hva var, fordi datidens syn på sykdom og medisin var så anderledes fra nåtidens. Det er mulig at radesyken var flere forskjellige lidelser med lignende sykdomsforløp, og både lepra (spedalskhet) og syfilis har vært trukket frem som mulige "syndere" (se http://snl.no/.sml_artikkel/radesyke og http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Litt-av-hvert/Radesyke).

Nuvel. Det kommer frem av fortellingen at faren allerede har mistet sin kone og eldstedatteren Siri i sykdommen, og han skal nå bli med yngstejenta til København hvor hun og elleve andre syke fra Norge skal bli forsøkt helbredet på et ordentlig sykehus. Rammen for fortellingen er basert på virkelige hendelser - Deegen, legen som pleier jenta og de andre syke før og under båtturen til Danmark, var en virkelig person som på kongelig befaling hentet radesyke fra Norge, og behandlingen de syke får, som består av salver og kvikksølvdråper, har også Heivoll hentet fra virkeligheten.

La det være sagt at dette ikke er lystig lesning. Her er død og fordervelse, forråtnelse, sykdom, sår, puss og en rekke andre ting som ikke nødvendigvis passer så godt som supplement til kveldsmaten. Sammen med et litt stakkato språk som samtidig er vakkert der det tegner bilder av natur, sår og følelser, danner handlingen en tett, intens og klam stemning hele boken igjennom, og ettersom vi får vite så lite om mannen og jenta, foruten at de er far og datter og at det bare er de to igjen av en familie på fire, opphører verden utenom det korte tidsspennet romanen dekker å eksistere, slik at fortellingen om skipet og sykehuset blir det eneste virkelige i et skremmende tåkelandskap hvor både fortid og fremtid er tilslørt av usikkerhet, savn, frykt og håp.

Slik jeg ser det, er ikke Kongens hjerte en fortelling om sykdom eller kjærlighet eller liv og død som sådan, men heller en fortelling om hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til før menneskeligheten vår blir fortært av sykdom, før vi råtner bort og forgår. Først og fremst er det en fortelling om hvor skjørt alt er, og det er en vakker sådan!

Alt dette til tross, er ikke Kongens hjerte noen ny favoritt for meg. Den er blant de mange bøkene jeg har lest, og som jeg ble ferdig med i det øyeblikk jeg la den fra meg. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, eller en lite engasjerende fortelling. Det er den så absolutt ikke. Kanskje er det det minimalistiske språket som er hardt og ugjennomtrengelig, og som er perfekt slik det er, men som samtidig ikke innbyr til en trivelig passiar? Kanskje er det blandingen av varmt og kaldt, dødt og livlig som gjør at fortellingen hverken blir udelt trist eller udelt god? Jeg vet ikke, men jeg kan trygt anbefale andre å lese boken. Den er definitivt verdt det!