Helge Johnsgard: Det ørnen så

Denne boken mottok jeg som anmeldereksemplar fra forfatteren.

Det ørnen så er en spenningsroman lagt til overgangen mellom bronsealder og jernalder, d.v.s. rundt 500 år f.v.t. som handler om Ormungenes terrorisering av naboene sine, og naboenes motstand. Handlingen er ikke knyttet til et konkret sted i Norge, noe som passer fint med tanke på at Norge ikke fantes som konsept på denne tiden, og at fokuset var på ætten og naboene, ikke på fremtidige fylkesgrenser. For alle som har en viss kjennskap til det norrøne panteon byr boken på en rekke små hint - hovedpersonen Ull elsker å gå på ski og jakte, vokser opp på Trudvang hos sin mor Siv som var gift med Tor, mens Skade var datter av Tjatse og hadde vært gift med Njord som ikke var interessert å leve i fjellet. Høres det kjent ut? Jada, hovedpersonene i boken er norrøne guder slik de kanskje var i virkeligheten - forfedre hvis bragder hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon, litt mer magiske og litt mer imponerende for hver gang en bestemor fortalte barnebarnet om hvor familien kom fra. Jeg liker dette grepet - det er interessant, og skaper en slags nærhet til en epoke som selv ikke vi som elsket vikinger som barn egentlig har noe forhold til. Samtidig skulle jeg ønske det var mer konsekvent. Jeg skulle gjerne sett at Odin og Loke var der, eller at "skurkene" var æser, vaner, jotner eller noe annet mytisk (det er mulig at Orm skal være Midgardsormen, og at slektens kontroll over naboene er en parallell til ormen som omkranser menneskenes verden og dermed kontrollerer dem, eller kanskje er det ment som en noe malplassert referanse til slangen i paradis - eller som en referanse til et ormebol - mulighetene er mange).
Uansett er dette et fint grep - handlingen knyttes til vikingtiden for de som har vært litt borti norrøn mytologi, samtidig som den fungerer helt fint for de som bare har hørt navnene Tor og Odin. Og Ull og Skade er jo heller ikke sine mytologiske motstykker, så om man ikke fanger det opp, gjør det egentlig ikke noe.

Det er dessuten lett å heie på Ull - i det øyeblikket vi møter ham, får vi vite at han er uredd og driftig, og at han har en solid rettferdighetssans. Den typen rettferdighetssans som kan koste deg livet dersom du krever din rett overfor feil person. Og det er det Ull gjør, og da går alt åt skogen. Heldigvis finner han allierte blant mennesker som ønsker seg frihet og samhold, uansett bakgrunn og status. Det er kanskje ikke realistisk, men det er en fin tanke. Og det er mye som er fint med romanen - Johnsgard bruker ikke så mange ord på å beskrive miljøer eller bekleding, ting som gjør det lettere å forestille seg handlingen, spesielt når den finner sted i en fjern fortid, men det er likevel nok til at man forstår at dette er før vikingtiden, og det er nok til at miljøet trer tydelig frem. Dette kommer godt til sin rett i de scenene der vi ser mennesker i møte med teknologi, som når Ull hjelper Skade med den nye buen hennes, eller når Lindis forklarer hvordan hun vil ha veven sin konstruert.

Mest av alt føler jeg at Det ørnen så lider under et uforløst potensial og en litt uklar visjon. For historien er spennende nok - kampen for tilværelsen, ressursknapphet, venner og fiender - det er mye drama å hente her. Og om man har et omfattende epos med mange aktører og et komplisert handlingsforløp, kan man sikkert nøye seg med å beskrive det som skjer, uten å legge for mye vekt på motiver og relasjoner, men i konflikten mellom Ull & Co og Ormungene er det masse rom for det mellommenneskelige. Rom som ikke utnyttes. Johnsgard kunne med fordel utvidet den relativt slanke romanen sin med 50 sider til, og gitt historien litt mer kjøtt på beina. Vi får vite hva som driver Gamleorm, og skildringen av ham og forholdet til barnebarnet og kona er noe av det beste ved boka - Orms motivasjon er forståelig, og man får nesten sympati for ham. Nesten. Men Snøfrid, kona hans, er en gåte. Hun er så herskesyk og hatsk at hun kunne vært en Disney-skurk, men vi får aldri vite hvorfor. Ei heller hvorfor Orm ikke for lengst har gitt henne en real kilevink i en tid der man gjerne drepte folk dersom de trådte en for nær. Det hadde rett og slett vært greit å vite hvorfor hun er et slikt realt hespetre. Vi får også vite at Ull og Skade har en fortid - det virker som om de var gode venner i barndommen, og de gifter seg til slutt, men forholdet fremstår som en formalitet - ikke engang et fornuftsekteskap mellom venner, bare en forening av to mutte personer uten noen som helst form for godhet for hverandre. Og det kunne vært greit det, dersom det fremsto som et bevisst valg med en årsak. Men det gjør det ikke, det virker bare som om forfatteren har glemt at ektefeller som har valgt hverandre, gjerne viser litt ømhet, følelser - eller noe som helst annet enn kollegial høflighet.

Det er rett og slett veldig mye "sånn var det før, så endret det seg, og nå er det slik", uten at konflikten egentlig løses eller de bakenforliggende hendelsene diskuteres eller problematiseres. Ingen ser ut til å bearbeide sorgen etter at de har mistet foreldrene sine, og de eneste følelsene folk har noe særlig av, er hevnlyst og herskesyke. Legitime følelser, kanskje - primitive, og helt sikkert sterkere i et samfunn med knappe ressurser og omskiftelige allianser, men det blir veldig ensformig, særlig når de som hverken er hevnlystne eller herskesyke, fremstår som veldig tomme og flate, noe som er spesielt uheldig med tanke på at dette gjelder de mest sentrale personene. De er greie, de synes av og til ting er litt vanskelige, og det er egentlig det. Det ligger også et uforløst potensial i ørnen og i snakket om lagnaden (som fremstår mer som en aktiv part som griper inn enn en en vag forståelse av forutbestemmelse) - begge kunne vært sterke og virkningsfulle elementer - ørnen kunne fungert som et symbol for enten det gode eller det onde, eller kanskje noe guddommelig, skjebnen kunne grepet aktivt inn eller overrasket stort, men istedenfor sitter jeg som leser igjen og lurer på hvorfor de i det hele tatt er der, og hva det egentlig var ørnen så.

Når det er sagt, tror jeg absolutt at det finnes et publikum for boka hans, for til tross for kritikken ovenfor, er det en fin historie, og jeg hygget meg med å lese den. Likevel var historien for tynn for meg, og mot slutten var jeg rett og slett litt lei. Men noen som er mer opptatt av spenning og mindre opptatt av det mellommenneskelige? Jepp, dette kan definitivt være boka for dem.

Dette er den andre boken jeg har mottatt som har vært publisert gjennom forlagshuset i Vestfold (for den andre var tilbakemeldingen min såpass negativ at anmeldelsen ikke ble publisert), og jeg er ganske skuffet på forfatternes vegne over arbeidet forleggeren gjør før utgivelse - på sine egne nettsider skriver de følgende:

"Bokutgivelser hos Forlagshuset i Vestfold er ikke en lettvint trykkeriløsning ("print-on-demand"). Alle manus blir grundig vurdert av våre konsulenter, med tanke både på kvalitet og salgspotensial, og de fleste manusene blir dessverre refusert. Dersom manuset blir antatt, gjenstår gjerne en omfattende jobb med konsulenthjelp, språkvask og korrektur."

Inntrykket jeg sitter igjen med, er imidlertid at de ikke gjør en god nok jobb - Johnsgard kan skrive, og historien er fin, men det mangler en god redaktør her - en som kan peke på både styrker og svakheter og hjelpe til med å gjøre historien så god som den kan bli. Det er vanskelig å skrive skjønnlitterært, og jeg synes de skylder debutantene sine å gjøre det beste ut av manuset de sender inn når de først har bestemt seg for å trykke det. Istedenfor er resultatet en bok med stort uforløst potensial og, særlig mot slutten, slurvete trykkfeil som vitner om dårlig korrekturlesing.