Frøydis Finstad Gundersen: Avsporet

Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre!

Jeg har nå lest ut Avsporet, forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke så lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner.

Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. Avsporet er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en slags hyllest til menneskelighet, føler jeg. For det er nå engang slik at de fleste av oss ikke opplever noen stor renselse som endrer oss som mennesker - kanskje mange små, kanskje noen som først igangsetter endring flere år senere, men det er en grunn til at de færreste av oss ender opp med å skrive våre liv, annet enn i sosiale medier der vi etter beste evne forsøker å fremme og forevige vår egen unike variant av menneskeligheten. Mennesker flest er bare mennesker, og for alle andre enn våre nærmeste, er vi kun et utdrag av vår egen fortelling, uten historie, uten dybde, uten fremtid. Og det synes jeg Avsporet skildrer så fint. Romanen om Hedda som vil debutere som forfatter, broren Herman som omtrent har meldt seg ut av familien og Helene, moren som savner sønnen og både er sammen med, men også isolert fra datteren. En familie, opprinnelig på fire, med røtter og minner og samhold og vanskelige perioder, skjellsettende episoder og uforløst potensial. Heddas kamp med Marcel Proust (en forfatter jeg skulle lest på Blindern, men ignorerte til fordel for ekstravakter på jobb), som tilsynelatende både inspirerer og kveler henne gjennom jerngrepet han holder rundt forfatterdrømmen hennes, et sammensurium av minner og tanker og usikkerhet. Usikkerhet fordi familien Heims tre gjenlevende medlemmer ikke egentlig snakker sammen - Hedda har sendt sin journalistbror en tekst for gjennomlesing i håp om tilbakemeldinger, gjerne med gode råd, Helene som er redd for å kvele ham, men savner sønnen og bekymrer seg for datteren, Herman med full forståelse for at han er fraværende og utilgjengelig og lite hjelpsom, men fanget i sin egen manglende evne til å delta i familien han er en del av, men samtidig ikke.

Underveis lurte jeg på om det ville skje noe. Et eller annet. Noe uventet, noe som fikk personene til å handle. Ikke bare en hendelse eller en handling, men noe som ledet til noe annet. Jeg ønsket en renselse for en av de tre, to eller helst alle tre. Noe som kunne føre dem sammen. Men samtidig ikke. For dette er jo ingen bok om store endringer, så ville ikke en stor, dramatisk endring vært et svik mot Hedda og de andre? Jo, men samtidig ønsket jeg en endring til det bedre for dem alle, noe som kunne lede dem mot en felles sti, istedenfor stadig nye avsporinger.

Jeg håper Hedda når målet sitt.

Avsporet kan kjøpes her.