Neil Gaiman: The ocean at the end of the lane

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem.

"Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane, med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå.

The ocean at the end of the lane er en bok det er vanskelig å skrive noen få ord om - den er underfundig, skremmende, intens, varm og trist, full av alt det som gjør barndommen magisk, bare litt anderledes. Den har voksne som omgår fysikkens lover (noe voksne kan gjøre, ettersom det tross alt er de som lager lovene), skumle barnevakter, små og store sorger som er utenfor de voksnes fatteevne (voksne er tross alt emosjonelt avstumpede og ser ikke katastrofen i det å miste rommet sitt, og tror at kjæledyr kan erstattes) og øyeblikk som er så gjennomtrukne av varm hygge at de synes å vare evig. Og samtidig er det fortellingen om en mann som stikker innom en gammel nabo når han er på gamle tomter i anledning farens begravelse, og som opplever litt akutt hukommelsesvikt.

Dessverre er dette også den typen bok jeg sluker, for så å glemme mesteparten av det jeg har lest etter to dager. Inntrykkene blir sittende, men handlingen blir litt tåkete og vag. Jeg lover meg selv å lese flere bøker av forfatteren (i dette tilfellet Gaiman), og også det blir litt tåkete. Så tiden får nesten vise hvor lang tid det tar før jeg får funnet frem Stardust og lest den!