Denne boken mottok jeg som anmeldereksemplar fra forfatteren. Det ørnen så er en spenningsroman lagt til overgangen mellom bronsealder og jernalder, d.v.s. rundt 500 år f.v.t. som handler om Ormungenes terrorisering av naboene sine, og naboenes motstand. Handlingen er ikke knyttet til et konkret sted i Norge, noe som passer fint med tanke på at Norge ikke fantes som konsept på denne tiden, og at fokuset var på ætten og naboene, ikke på fremtidige fylkesgrenser. For alle som har en viss kjennskap til det norrøne panteon byr boken på en rekke små hint - hovedpersonen Ull elsker å gå på ski og jakte, vokser opp på Trudvang hos sin mor Siv som var gift med Tor, mens Skade var datter av Tjatse og hadde vært gift med Njord som ikke var interessert å leve i fjellet. Høres det kjent ut? Jada, hovedpersonene i boken er norrøne guder slik de kanskje var i virkeligheten - forfedre hvis bragder hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon, litt mer magiske og litt mer imponerende for
Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre! Jeg har nå lest ut Avsporet, forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke så lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner. Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. Avsporet er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en slags hylles