tag:blogger.com,1999:blog-72322429313987907762024-02-21T05:21:56.724+01:00Leselyst: en litteraturbloggboktips, oppsummeringer, analyser og annet knyttet til litteratur og litteraturteori, skrevet av en litteraturviterRenatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.comBlogger25125tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-81120924552683991942018-10-27T19:06:00.000+02:002018-10-27T19:06:46.263+02:00Helge Johnsgard: Det ørnen så<i>Denne boken mottok jeg som anmeldereksemplar fra forfatteren.</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhxPuyzioaO5oUiwG-WVNhQH8Mcv0gi47b-2HbinT5TlHTx2mZzLZsbVMJc8FA0MfAErRE5wzhpJ9M0BX-1RI9pBNTVUIytVv2S_8sBLmtLp2X7pAwi12joPPnaJX8vFE1iW9apn3kfcAEi/s1600/det%25C3%25B8rnens%25C3%25A5.png" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="471" data-original-width="301" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhxPuyzioaO5oUiwG-WVNhQH8Mcv0gi47b-2HbinT5TlHTx2mZzLZsbVMJc8FA0MfAErRE5wzhpJ9M0BX-1RI9pBNTVUIytVv2S_8sBLmtLp2X7pAwi12joPPnaJX8vFE1iW9apn3kfcAEi/s1600/det%25C3%25B8rnens%25C3%25A5.png" /></a></div>
<i>Det ørnen så</i> er en spenningsroman lagt til overgangen mellom bronsealder og jernalder, d.v.s. rundt 500 år f.v.t. som handler om Ormungenes terrorisering av naboene sine, og naboenes motstand. Handlingen er ikke knyttet til et konkret sted i Norge, noe som passer fint med tanke på at Norge ikke fantes som konsept på denne tiden, og at fokuset var på ætten og naboene, ikke på fremtidige fylkesgrenser. For alle som har en viss kjennskap til det norrøne panteon byr boken på en rekke små hint - hovedpersonen Ull elsker å gå på ski og jakte, vokser opp på Trudvang hos sin mor Siv som var gift med Tor, mens Skade var datter av Tjatse og hadde vært gift med Njord som ikke var interessert å leve i fjellet. Høres det kjent ut? Jada, hovedpersonene i boken er norrøne guder slik de kanskje var i virkeligheten - forfedre hvis bragder hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon, litt mer magiske og litt mer imponerende for hver gang en bestemor fortalte barnebarnet om hvor familien kom fra. Jeg liker dette grepet - det er interessant, og skaper en slags nærhet til en epoke som selv ikke vi som elsket vikinger som barn egentlig har noe forhold til. Samtidig skulle jeg ønske det var mer konsekvent. Jeg skulle gjerne sett at Odin og Loke var der, eller at "skurkene" var æser, vaner, jotner eller noe annet mytisk (det er mulig at Orm skal være Midgardsormen, og at slektens kontroll over naboene er en parallell til ormen som omkranser menneskenes verden og dermed kontrollerer dem, eller kanskje er det ment som en noe malplassert referanse til slangen i paradis - eller som en referanse til et ormebol - mulighetene er mange).<br />
Uansett er dette et fint grep - handlingen knyttes til vikingtiden for de som har vært litt borti norrøn mytologi, samtidig som den fungerer helt fint for de som bare har hørt navnene Tor og Odin. Og Ull og Skade er jo heller ikke sine mytologiske motstykker, så om man ikke fanger det opp, gjør det egentlig ikke noe.<br />
<br />
Det er dessuten lett å heie på Ull - i det øyeblikket vi møter ham, får vi vite at han er uredd og driftig, og at han har en solid rettferdighetssans. Den typen rettferdighetssans som kan koste deg livet dersom du krever din rett overfor feil person. Og det er det Ull gjør, og da går alt åt skogen. Heldigvis finner han allierte blant mennesker som ønsker seg frihet og samhold, uansett bakgrunn og status. Det er kanskje ikke realistisk, men det er en fin tanke. Og det er mye som er fint med romanen - Johnsgard bruker ikke så mange ord på å beskrive miljøer eller bekleding, ting som gjør det lettere å forestille seg handlingen, spesielt når den finner sted i en fjern fortid, men det er likevel nok til at man forstår at dette er før vikingtiden, og det er nok til at miljøet trer tydelig frem. Dette kommer godt til sin rett i de scenene der vi ser mennesker i møte med teknologi, som når Ull hjelper Skade med den nye buen hennes, eller når Lindis forklarer hvordan hun vil ha veven sin konstruert.<br />
<br />
Mest av alt føler jeg at <i>Det ørnen så</i> lider under et uforløst potensial og en litt uklar visjon. For historien er spennende nok - kampen for tilværelsen, ressursknapphet, venner og fiender - det er mye drama å hente her. Og om man har et omfattende epos med mange aktører og et komplisert handlingsforløp, kan man sikkert nøye seg med å beskrive det som skjer, uten å legge for mye vekt på motiver og relasjoner, men i konflikten mellom Ull & Co og Ormungene er det masse rom for det mellommenneskelige. Rom som ikke utnyttes. Johnsgard kunne med fordel utvidet den relativt slanke romanen sin med 50 sider til, og gitt historien litt mer kjøtt på beina. Vi får vite hva som driver Gamleorm, og skildringen av ham og forholdet til barnebarnet og kona er noe av det beste ved boka - Orms motivasjon er forståelig, og man får nesten sympati for ham. Nesten. Men Snøfrid, kona hans, er en gåte. Hun er så herskesyk og hatsk at hun kunne vært en Disney-skurk, men vi får aldri vite hvorfor. Ei heller hvorfor Orm ikke for lengst har gitt henne en real kilevink i en tid der man gjerne drepte folk dersom de trådte en for nær. Det hadde rett og slett vært greit å vite hvorfor hun er et slikt realt hespetre. Vi får også vite at Ull og Skade har en fortid - det virker som om de var gode venner i barndommen, og de gifter seg til slutt, men forholdet fremstår som en formalitet - ikke engang et fornuftsekteskap mellom venner, bare en forening av to mutte personer uten noen som helst form for godhet for hverandre. Og det kunne vært greit det, dersom det fremsto som et bevisst valg med en årsak. Men det gjør det ikke, det virker bare som om forfatteren har glemt at ektefeller som har valgt hverandre, gjerne viser litt ømhet, følelser - eller noe som helst annet enn kollegial høflighet.<br />
<br />
Det er rett og slett veldig mye "sånn var det før, så endret det seg, og nå er det slik", uten at konflikten egentlig løses eller de bakenforliggende hendelsene diskuteres eller problematiseres. Ingen ser ut til å bearbeide sorgen etter at de har mistet foreldrene sine, og de eneste følelsene folk har noe særlig av, er hevnlyst og herskesyke. Legitime følelser, kanskje - primitive, og helt sikkert sterkere i et samfunn med knappe ressurser og omskiftelige allianser, men det blir veldig ensformig, særlig når de som hverken er hevnlystne eller herskesyke, fremstår som veldig tomme og flate, noe som er spesielt uheldig med tanke på at dette gjelder de mest sentrale personene. De er greie, de synes av og til ting er litt vanskelige, og det er egentlig det. Det ligger også et uforløst potensial i ørnen og i snakket om lagnaden (som fremstår mer som en aktiv part som griper inn enn en en vag forståelse av forutbestemmelse) - begge kunne vært sterke og virkningsfulle elementer - ørnen kunne fungert som et symbol for enten det gode eller det onde, eller kanskje noe guddommelig, skjebnen kunne grepet aktivt inn eller overrasket stort, men istedenfor sitter jeg som leser igjen og lurer på hvorfor de i det hele tatt er der, og hva det egentlig var ørnen så.<br />
<br />
Når det er sagt, tror jeg absolutt at det finnes et publikum for boka hans, for til tross for kritikken ovenfor, er det en fin historie, og jeg hygget meg med å lese den. Likevel var historien for tynn for meg, og mot slutten var jeg rett og slett litt lei. Men noen som er mer opptatt av spenning og mindre opptatt av det mellommenneskelige? Jepp, dette kan definitivt være boka for dem.<br />
<br />
Dette er den andre boken jeg har mottatt som har vært publisert gjennom forlagshuset i Vestfold (for den andre var tilbakemeldingen min såpass negativ at anmeldelsen ikke ble publisert), og jeg er ganske skuffet på forfatternes vegne over arbeidet forleggeren gjør før utgivelse - på sine egne nettsider skriver de følgende:<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
"Bokutgivelser hos Forlagshuset i Vestfold er ikke en lettvint trykkeriløsning ("print-on-demand"). Alle manus blir grundig vurdert av våre konsulenter, med tanke både på kvalitet og salgspotensial, og de fleste manusene blir dessverre refusert. Dersom manuset blir antatt, gjenstår gjerne en omfattende jobb med konsulenthjelp, språkvask og korrektur."</blockquote>
<br />
Inntrykket jeg sitter igjen med, er imidlertid at de ikke gjør en god nok jobb - Johnsgard kan skrive, og historien er fin, men det mangler en god redaktør her - en som kan peke på både styrker og svakheter og hjelpe til med å gjøre historien så god som den kan bli. Det er vanskelig å skrive skjønnlitterært, og jeg synes de skylder debutantene sine å gjøre det beste ut av manuset de sender inn når de først har bestemt seg for å trykke det. Istedenfor er resultatet en bok med stort uforløst potensial og, særlig mot slutten, slurvete trykkfeil som vitner om dårlig korrekturlesing.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br />Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-60838479543303991282017-06-24T23:34:00.001+02:002018-10-27T19:06:39.548+02:00Frøydis Finstad Gundersen: Avsporet<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjtxoS73pmTz8wLLYU-Vf_fbVK5L2yn_zabqugESVL4m6du1zWL0J8yBxzc6aUy0mmKFytPxMgQnEtJxv1t0EueHVt2AN9VZ9Y_Epx4QPgu5l79ikZ2RHh-R0NGw198_0KRk5J2uqBb7_dT/s1600/avsporet.png" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="463" data-original-width="352" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjtxoS73pmTz8wLLYU-Vf_fbVK5L2yn_zabqugESVL4m6du1zWL0J8yBxzc6aUy0mmKFytPxMgQnEtJxv1t0EueHVt2AN9VZ9Y_Epx4QPgu5l79ikZ2RHh-R0NGw198_0KRk5J2uqBb7_dT/s320/avsporet.png" width="243" /></a></div>
Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre!<br />
<br />
Jeg har nå lest ut <i>Avsporet, </i>forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke <i>så</i> lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner.<br />
<br />
Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. <i>Avsporet </i>er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en slags hyllest til menneskelighet, føler jeg. For det er nå engang slik at de fleste av oss ikke opplever noen stor renselse som endrer oss som mennesker - kanskje mange små, kanskje noen som først igangsetter endring flere år senere, men det er en grunn til at de færreste av oss ender opp med å skrive våre liv, annet enn i sosiale medier der vi etter beste evne forsøker å fremme og forevige vår egen unike variant av menneskeligheten. Mennesker flest er bare mennesker, og for alle andre enn våre nærmeste, er vi kun et utdrag av vår egen fortelling, uten historie, uten dybde, uten fremtid. Og det synes jeg <i>Avsporet</i> skildrer så fint. Romanen om Hedda som vil debutere som forfatter, broren Herman som omtrent har meldt seg ut av familien og Helene, moren som savner sønnen og både er sammen med, men også isolert fra datteren. En familie, opprinnelig på fire, med røtter og minner og samhold og vanskelige perioder, skjellsettende episoder og uforløst potensial. Heddas kamp med Marcel Proust (en forfatter jeg skulle lest på Blindern, men ignorerte til fordel for ekstravakter på jobb), som tilsynelatende både inspirerer og kveler henne gjennom jerngrepet han holder rundt forfatterdrømmen hennes, et sammensurium av minner og tanker og usikkerhet. Usikkerhet fordi familien Heims tre gjenlevende medlemmer ikke egentlig snakker sammen - Hedda har sendt sin journalistbror en tekst for gjennomlesing i håp om tilbakemeldinger, gjerne med gode råd, Helene som er redd for å kvele ham, men savner sønnen og bekymrer seg for datteren, Herman med full forståelse for at han er fraværende og utilgjengelig og lite hjelpsom, men fanget i sin egen manglende evne til å delta i familien han er en del av, men samtidig ikke. <br />
<br />
Underveis lurte jeg på om det ville skje noe. Et eller annet. Noe uventet, noe som fikk personene til å handle. Ikke bare en hendelse eller en handling, men noe som ledet til noe annet. Jeg ønsket en renselse for en av de tre, to eller helst alle tre. Noe som kunne føre dem sammen. Men samtidig ikke. For dette er jo ingen bok om store endringer, så ville ikke en stor, dramatisk endring vært et svik mot Hedda og de andre? Jo, men samtidig ønsket jeg en endring til det bedre for dem alle, noe som kunne lede dem mot en felles sti, istedenfor stadig nye avsporinger.<br />
<br />
Jeg håper Hedda når målet sitt.<br />
<br />
<i>Avsporet</i> kan kjøpes <a href="http://www.publicabok.no/no/shop/626">her</a>.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-55995266281835541752015-06-13T22:47:00.001+02:002015-06-13T22:47:23.006+02:00John Ajvide Lindqvist: Lilla Stjärna<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhaB0VY1wxHCc7EThxfLZzZbzJMaq3-S2QaQaJdRkWehAwdNFetBOoq4VLGZiGdR3ezrfqRp1sUHrl3biREjj0GDxWVk_lmVWsOxMVFLYzm17kJde_L82kr91Wi4D_3bMOvTkJotstfK65t/s1600/Ajvide-lindqvist-john-lilla-stjarna.jpeg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhaB0VY1wxHCc7EThxfLZzZbzJMaq3-S2QaQaJdRkWehAwdNFetBOoq4VLGZiGdR3ezrfqRp1sUHrl3biREjj0GDxWVk_lmVWsOxMVFLYzm17kJde_L82kr91Wi4D_3bMOvTkJotstfK65t/s320/Ajvide-lindqvist-john-lilla-stjarna.jpeg" width="215" /></a>Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod.<br />
<br />
Det gjelder også for <i>Lilla stjärna</i>, som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretningen, som begynner den dagen Lennart finner barnet i skogen, bygger opp til tragedien.<br />
<br />
Og la meg understreke dette: det er en vakker roman. Den beskriver det å vokse opp som anderledes, og det å være ansvarlig for et barn som ikke er som andre på en veldig fin måte, og i likhet med Lindqvists tidligere romaner, rommer den noen menneskelige handlinger som er både frastøtende og gruvekkende, og som setter det overnaturlige element i skyggen. Det er vel omtrent som i den virkelige verden - hvorfor dikte opp monstre når vi har artsfrender som uten å blunke overgår den ondskapen vi tillegger våre fantasifostre? Svaret er nok delvis at det å dytte "det onde" over på noe som er adskilt fra oss skaper et "oss" og et "dem" som er klart avgrenset og lett å se. Menneskene mot monstrene. Det gode mot det onde (ev. det korrumperbare mot det korrumperende). Det er en langt enklere øvelse å verne seg mot fiktive fiender som ser anderledes ut enn å skille normale mennesker fra mennesker som er i stand til å gjøre grusomme ting, og om det onde er eksternt, slipper vi i utgangspunktet å frykte at vi selv skal bli en del av det. Det er best slik. Men Lindqvist har en ektemann som gjør sin kone til krøpling, en voksen mann som forgriper seg på en tenåringsjente og en gjeng med outsidere som finner alternative bruksområder for elektroverktøy.<br />
<br />
Men det er noe som mangler. Misforstå meg rett: ofte kan en viss mystikk gjøre en roman bedre, men her føler i alle fall jeg at det er litt for mye av det gode. Hvor kommer Theres (som barnet i skogen blir hetende) fra? Hva er hun? Hvor kommer makten hennes fra? Hva skjer egentlig etter at historien biter seg selv i halen i epilogen? For mitt vedkommende føles dette mer som latskap fra forfatteren enn et overlagt valg som styrker fortellingen. Kanskje er jeg bare bitter fordi klimakset ikke føles som noe klimaks. Det skulle vært noe mer, eller alternativt mindre.<br />
<br />
Men én ting har jeg uansett lært av denne romanen: Ikke fortell barn at forskjellen mellom snille mennesker (som deg) og slemme mennesker er at de snille har kjærlighet i hodene sine, mens de slemme har hat i hodene sine. I alle fall ikke dersom barnet har tilgang til verktøyboden din.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-58202232729536926552015-05-21T22:14:00.001+02:002015-05-21T22:14:52.365+02:00Matthew Quick: The Silver Linings Playbook<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgr_ImYjEyvc8eobSgmCAtjmTcDo_NZoJEQCfjePzzpupt-_-xDBzKCtaOfmiAQ6lpQhj3A4fLWp-bnpS1Xqzq1j5WBeuwak790keiVpGHhEj8kr5FkerHrCJeUM68SbY_Te4CBAzuasMCz/s1600/SilverLiningsPlaybook.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgr_ImYjEyvc8eobSgmCAtjmTcDo_NZoJEQCfjePzzpupt-_-xDBzKCtaOfmiAQ6lpQhj3A4fLWp-bnpS1Xqzq1j5WBeuwak790keiVpGHhEj8kr5FkerHrCJeUM68SbY_Te4CBAzuasMCz/s320/SilverLiningsPlaybook.jpg" width="213" /></a>Da har jeg akkurat kommet meg gjennom denne boken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men fra jeg "åpnet" den (eller hva man nå gjør når man henter frem en bok på et lesebrett), var jeg unormalt fokusert på å fullføre. Kanskje var det de små hintene om det som lå forut, den brå begynnelsen med en karakter uten fortid? Eller kanskje skyldtes det at jeg er litt utålmodig om dagen? Uansett, dette er boken om Pat Peoples, som hentes ut av "the bad place" (en eller annen form for mentalsykehus) og tas med hjem. Han er fast bestemt på å bli et bedre menneske, slik at "apart time" kan slutte, og han kan gjenforenes med Nikki. Stort mer vet vi ikke om Pat før romanen nærmer seg slutten. Tittelen spiller på det engelske uttrykket "every cloud has a silver lining" (enhver sky har en glinsende kontur av solen den dekker for - altså en variant av "lys i andre enden av tunnelen"), og Pat er besatt av å finne den forløsende faktoren som vil få livet hans tilbake på rett kjøl. Oppskriften hans er enkel: han må bli den ektemannen han ikke var for Nikki før han havnet på sykehuset, og hun vil komme tilbake til ham. Primært består denne forbedringsprosessen av et absurd treningsregime for å bli slank og muskuløs, lære seg å være snill heller enn å alltid skulle ha rett, og å lese bøker.<br />
<br />
Gjennom hele fortellingen fremstår Pat som en noe infantil karakter - han virker ganske enkelt litt bløt. Vi får vite at han har vært historielærer, så det blir etterhvert tydelig at han ikke er "født sånn", men selv om vi etterhvert får vite hvorfor han havnet på sykehuset og hvorfor Nikki trengte tid for seg selv, avklares det ikke hvorvidt Pat har det i seg å bli normal - eller om han, i sin virkelighet, faktisk er så normal som han noen gang har vært. Kanskje handler dette bare om at jeg ønsker ham en god avslutning, slik han syntes at Gatsby, Holden Caulfield og de andre litterære figurene han utforsker skulle fått? Det er vanskelig å si, og det er vanskelig å si stort mer om denne boken uten å røpe for mye. Men det er mye amerikansk fotball inne i bildet, noe som er en smule forvirrende og slitsomt for en person som ikke klarer å skrape sammen så mye som en unse entusiasme for sport. Men det er en kort bok, og den har absolutt noen fine kvaliteter, så hvorfor ikke lese den?Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-74467080374567815932014-08-03T19:27:00.000+02:002014-08-03T19:27:18.117+02:00Neil Gaiman: The ocean at the end of the lane<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiP_iPjEsZgMeXh7E68DRwgnjjXvRebiAdCgvHaLHfvvCsS_3WZl2phAxcre7oVXavei8UR2R1HqXSkio5k9fzoH43sHuGJucLvb8kozOWxWpUWYYpodcc907l0IsZau_Ds_Dc4C8OIRsXZ/s1600/oceanattheendofthelane.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiP_iPjEsZgMeXh7E68DRwgnjjXvRebiAdCgvHaLHfvvCsS_3WZl2phAxcre7oVXavei8UR2R1HqXSkio5k9fzoH43sHuGJucLvb8kozOWxWpUWYYpodcc907l0IsZau_Ds_Dc4C8OIRsXZ/s1600/oceanattheendofthelane.jpg" height="320" width="212" /></a>Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg <i>har </i>boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem.<br />
<br />
"Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i <i>The ocean at the end of the lane</i>, med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå.<br />
<br />
<i>The ocean at the end of the lane</i> er en bok det er vanskelig å skrive noen få ord om - den er underfundig, skremmende, intens, varm og trist, full av alt det som gjør barndommen magisk, bare litt anderledes. Den har voksne som omgår fysikkens lover (noe voksne kan gjøre, ettersom det tross alt er de som lager lovene), skumle barnevakter, små og store sorger som er utenfor de voksnes fatteevne (voksne er tross alt emosjonelt avstumpede og ser ikke katastrofen i det å miste rommet sitt, og tror at kjæledyr kan erstattes) og øyeblikk som er så gjennomtrukne av varm hygge at de synes å vare evig. Og samtidig er det fortellingen om en mann som stikker innom en gammel nabo når han er på gamle tomter i anledning farens begravelse, og som opplever litt akutt hukommelsesvikt.<br />
<br />
Dessverre er dette også den typen bok jeg sluker, for så å glemme mesteparten av det jeg har lest etter to dager. Inntrykkene blir sittende, men handlingen blir litt tåkete og vag. Jeg lover meg selv å lese flere bøker av forfatteren (i dette tilfellet Gaiman), og også det blir litt tåkete. Så tiden får nesten vise hvor lang tid det tar før jeg får funnet frem <i>Stardust</i> og lest den!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-77973435670504352592014-08-03T18:15:00.000+02:002014-08-03T18:15:13.875+02:00Joanne Greenberg: I never promised you a rose gardenDet er enkelte bøker man bare <i>må </i>lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest.<br />
<br />
Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren <i>I never promised you a rose garden</i> av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også?<br />
<br />
Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle universet Yr og dets guder, sensorer og språk, tegner forfatteren et skremmende men også vakkert bilde av en sykdom som både beskytter og ødelegger en ung jente som, til tross for sin priviligerte bakgrunn, har problemer et friskt sinn kan slite med å takle. Ved å flytte synsvinkelen mellom Esther og hennes leger og familiemedlemmer, blir både pasient, pårørende og psykiatere mer menneskelige og tredimensjonale, og mens Yr sakte men sikkert smuldrer opp for Esther, blir sykdommen tydeligere - hun går fra å være av en annen verden til å bli et sykt individ som kjemper for å bli frisk. Det synes i utgangspunktet å være et enkelt valg - vi vil vel alle være relativt veltilpassede deltagere i livet, men for Esther er det anderledes - Yr er den virkeligheten hun kjenner og forstår, en vakker (om enn ofte skremmende og skadelig) verden fylt med et vakkert språk som kan uttrykke følelser og konsepter det ikke finnes ord for på engelsk. Hun har ingen plass i virkeligheten - det var tross alt derfor hun rømte inn i Yr, og for å bli frisk må hun stenge døren til det eneste som gir henne trygghet og gå inn i det hun frykter mest.<br />
<br />
<i>I never promised you a rose garden</i> er som sagt delvis selvbiografisk, og bygger på Greenbergs egne opplevelser fra en ungdomstid som psykiatrisk pasient, og det gjør opplevelsen av å lese om Esther mer intens - dette er ikke et oppkonstruert sykdomsbilde, men snarere et sjeldent innblikk i hvordan et sykt sinn fungerer. Det er spennende, frustrerende og innimellom skremmende lesning.<br />
<br />
Må man lese den? Ja, man må nok egentlig det!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-53006437198264115162014-02-10T20:52:00.001+01:002014-02-10T20:54:33.047+01:00Anmeldelse: "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset"For en stund siden ble jeg kontaktet av litteraturtidsskriftet <i>KAMILLA </i>med spørsmål om jeg ville være interessert i å motta et anmeldereksemplar, noe jeg med glede takket ja til - det er tross alt ikke hver dag slike forespørsler dumper ned i innboksen min!<br />
Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3.<br />
<br />
Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dyr, selv om jeg skulle ønske vi kunne unngå det. Men målet må hellige middelet. Nysgjerrighet er ikke et godt nok mål i mine øyne, men å redde "Lille, vakre Julie"? Joda, det er det. Like fullt gjør det vondt å lese om hammerslaget som brekker ryggen på den antropomorfe gnageren Nora, på samme måte som det gjorde så vondt å lese Victor Hugos "Padden" da jeg gikk på barneskolen at moren min måtte skrive i til læreren i meldingsboka at jeg dessverre ikke hadde orket å gjøre ferdig norskleksen.<br />
Jeg vet naturligvis ikke hvor Berget ville med fortellingen om Nora, men det jeg får ut av den, er en advarsel mot likegyldighet. Vi skal aldri være likegyldige til de svakes følelser og opplevelser, uansett om de er mennesker eller dyr, og når vi bruker dyr for egen vinning, enten i medisinske forsøk, som arbeidskraft eller mat, skal vi være bevisste hva vi gjør mot dem, og gjøre tilværelsen deres så behagelig som mulig, og avslutningen så verdig som mulig. Vi må ganske enkelt ha empati.<br />
En annen tekst jeg hadde veldig sansen for, var "Preben Klosters oppdagelse," en novelle av Tore Renberg. Her møter vi et antropomorft insekt som omtrent river seg selv i filler for å komme inn i lyset han finner etter å ha forsert den enorme skogen som han var blitt fortalt at var endeløs.Prebens lengten etter lyset - den samme lengselen vi ser hver gang vi tenner lys ute i sommerhalvåret, er destruktiv og meningsløs, men for ham er den magisk. Han har sprengt alle grenser som er, og utvidet virkeligheten. Men hva skjer når familien hans får vite sannheten? Vil de forlate tryggheten og harmonien i skogen for å begå kollektivt selvmord i møte med Madla-mannens lys, fordi kunnskapen om verden utenfor skogen gjør deres lykksalige tilværelse utilstrekkelig og kjedelig?<br />
<br />
Jeg må også få nevne Linn Skåbers "Ut og stjæle hunder", som er den forstyrrende historien om tyveriet av "Tico", en liten hund som ble stjålet fordi det er så hyggelig å gjøre eieren glad ved å gjenforene vedkommende med det stjålne kjæledyret. Morsomt og forstyrrende på en gang!<br />
<br />
"Kamilla og Sirkuset" ga mindre gjenklang hos meg enn "Kamilla og Dyret", kanskje fordi jeg aldri har likt sirkus. Jeg vil uansett trekke frem Ole J. Hanssons dikt "Elefanten i rommet," som tar for seg problematikken rundt bruken av dyr som underholdning, og hvordan uønsket (men fullt forståelig) adferd fra det dresserte dyret koster det livet uten at publikum ofrer det en tanke. Også "Indiragani,"Stig Kilde Aarebrots tekst om pinsevennen som ikke lar seg velte av den tungetalende svensken som visstnok kan få hvem som helst til å kollapse av gudsgjennomorgling. Hovedpersonen ender opp med å være sirkusgjengeren som ser gjennom staffasjen og glitteret, som gjennomskuer illusjonen og dermed bortvises fra Paradis.<br />
"Å se det" av Ida Tørmqvist starter hver setning med liten bokstav. Det får det til å sitre i min mentale rødblyant mens jeg leser om (buss?)turen mot Helsfyr der hovedpersonen har utsikt mot en gal mann og observerer forestillingen hans sammen med de andre passasjerene. Det er ubehagelig og samtidig velkjent for oss som reiser mye kollektivt, men for mitt vedkommende forble primærfokuset på de uønskede minusklene, og dermed på min egen, indre galskap som holdt en liten forestilling med meg selv som ufrivillig publikum.<br />
<br />
Men la oss nå sammenfatte!<br />
KAMILLA er et interessant konsept, og det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Jeg er kanskje litt for formkonservativ til fullt ut å kunne verdsette alt det har å by på, så jeg blir nok ingen fast kunde, men jeg synes absolutt dere der ute bør gi det en sjanse! :-)Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-77093975010943062122013-12-26T18:20:00.000+01:002013-12-26T18:21:05.917+01:00Hillary Jordan: Mudbound<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlJUNsg0KPtadgqHE26AcxYnmnlY35c8KTnanqc_EM0onQXNi9vZVq9w1QcXsetkSJ_yTfHcLijf31369nQosQNBA6D_UWT2GtvRZB0xOyDvEM43H7V_A1HAs3whQIiIu-qyV8iA9qBFXp/s1600/mudbound.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlJUNsg0KPtadgqHE26AcxYnmnlY35c8KTnanqc_EM0onQXNi9vZVq9w1QcXsetkSJ_yTfHcLijf31369nQosQNBA6D_UWT2GtvRZB0xOyDvEM43H7V_A1HAs3whQIiIu-qyV8iA9qBFXp/s1600/mudbound.jpg" /></a>For noen uker siden, da jeg var ferdig med <i><a href="http://www.leselyst.com/2013/11/rachel-joyce-unlikely-pilgrimage-of.html">The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry</a></i>, kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het <i>Mudbound</i> (utgitt på norsk som <i>Mississippi</i>), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om.<br />
<br />
Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakte løs. Så begynte navnene å få ansikter og kropper, erfaringer og personlighet, og et bakteppe av Mississippideltaet i førtiårene begynte å ta form. Leseren blir introdusert for to familier, en svart og en hvit. Hap Jackson og hans kone Florence er velansette mennesker i sitt miljø - han er prest i en svart menighet og hun er jordmor, både for svarte og fattige hvite, og samtidig leier de et stykke jord av den hvite McAllan-familien bestående av ekteparet Laura og Henry, deres to døtre, Henrys bror Jamie og deres ondskapsfulle far, "Pappy".<br />
<br />
Gjennom relasjonene mellom de to familiene og innad i den enkelte familie møter leseren et kjønnsrollemønster som, til tross for at det hører til en ikke så altfor fjern fortid, virker forunderlig fjernt fra dagens, og en inngrodd rasisme som varierer i styrke fra mild nedlatenhet til brennende hat. I dette gjørmete landskapet trekker generasjonene i hver sin retning, for mens gamle Pappy vanskelig kan kalles noe annet enn en real møkkamann som er så innsauset i sin foraktelige gammelmannsrasisme og hatefullhet at selv ikke et syrebad ville gjort ham det spor bedre, representerer Jamie, den ferske krigsveteranen som knuger om whiskeyflasken for å klare hverdagen en ny fremtid der kameratskap ikke måles i hudfarge, men i gjensidig forståelse. Og slikt blir det naturligvis konflikt av. Også Ronsel Jackson, Hap og Florences eldste sønn, er kommet hjem fra krigen han kjempet mot rasisme og fremmedhat for et land som selv etter hans hjemkomst insisterer på å hate ham for hans hudfarge, og han føler seg like utilpass og fremmedgjort som Jamie gjør. Vennskapet dem imellom redder Jamie, men blir Ronsels ulykke, og selv om leseren kan smile av Pappys endelikt, er ikke avslutningen for familien Jackson like tilfredstillende. Men slik skal det kanskje være når man aldri blir mer enn hudfargen man blir født med, og ikke kan forvente annet enn motvilje fra sin neste?<br />
<br />
Nå har jeg naturligvis fratatt dere som leser dette muligheten til å lese <i>Mudbound</i> med samme utgangspunkt som jeg hadde, men la ikke det holde dere fra å ta boken fatt - den er en verdifull påminnelse om hvor kort tid det er siden rasisme var en selvfølge i USA, og om hva mennesker med Bibelen i hånden og et putevar over hodet kan få seg til å gjøre.<br />
<br />
Så løp og les!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-58990147396063353562013-11-08T01:32:00.000+01:002013-11-08T01:32:53.513+01:00Rachel Joyce: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhGuKRpGcly9zTU2XzlDFWJBbaNRcJu5wOcAHn5u8SPnrLtCT_09PCg62hDSPC7_yvu-nfpFxTiRjQHvJUsWZvWbDc_trQ40U2ZGenEgG1s8rpZlmEBskiJeB-4DQouvVFBnNVxhEgkZ5FQ/s1600/unlikelypilgrimageofharoldfry.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhGuKRpGcly9zTU2XzlDFWJBbaNRcJu5wOcAHn5u8SPnrLtCT_09PCg62hDSPC7_yvu-nfpFxTiRjQHvJUsWZvWbDc_trQ40U2ZGenEgG1s8rpZlmEBskiJeB-4DQouvVFBnNVxhEgkZ5FQ/s320/unlikelypilgrimageofharoldfry.jpg" width="206" /></a>Nå har jeg nettopp lest ut <i>The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry</i>, og det er i grunnen litt trist, for dette var en nydelig bok! Romanen handler om Harold Fry, en eldre mann som bor sammen med sin kone Maureen helt syd i England, og som en dag mottar et brev fra Queenie Hennessy, en tidligere kollega. Hun skriver fra et hospits i Berwick-upon-Tweed ved grensen til Skottland og forteller at hun har fått kreft og er døende. Harold prøver (uten særlig hell) å skrive et svar, og forlater huset for å postlegge brevet sitt. Dette blir begynnelsen på en flere uker lang vandring gjennom England for å redde Queenie. Gjennom vandringen blir vi kjent med Harold og Maureen, og de blir kjent med seg selv og hverandre på nytt etter å ha vært som fremmede for hverandre i flere år. På sin vei møter Harold mange ulike mennesker - fra de som gjør alt de kan for ham til de som utnytter ham for egen vinnings skyld, men Harold dømmer ingen - han bare går.<br />
<br />
<i>The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry</i> handler ikke om en religiøs pilgrimsferd, men snarere om en reise i seg selv. Men fortellingen om Harold er absolutt ingen hyllest til individualismen, nei, Harold går ikke for seg selv, men lik en pilgrim som går til et fjerntliggende hellig sted for å gjøre bot for sine synder, søker også Harold å gjøre bot for sine feiltrinn - ikke for å blidgjøre en gud, men for å redde en liten kvinne som var hans venn, og som han sviktet. Fortellingen om Harold er til tider morsom, ofte trist, og konstant en påminnelse om at vi mennesker må se hverandre og lytte, at vi må være sterke for hverandre, men også våge å være svake i våre møter med andre. Ellers kan vi gå glipp av store opplevelser, miste det vi elsker mest av alt eller miste oss selv.<br />
<br />
Men skulle vi mislykkes totalt kan vi kanskje gjøre som Harold og stikke føttene i seilerskoene og gå, og kanskje, gjennom å trå opp nye stier, finne tilbake til det stedet vi var før vi gikk oss vill fra?<br />
<br />
Bør du la deg sjarmere av Harold? Ja! La deg sjarmere og hei ham fremover!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-56524913834697700032013-01-04T18:05:00.001+01:002013-01-04T18:05:48.623+01:00John Green: Paper Towns<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi36-hqa8Vlk9JowQyf8IkUYmyIXtIx_zDkqyn2gxWdLWFglsyW-WMV3knlF5Zs3dw93-5XJd01ywzhxKYLEdhV7tUxDUDacAqJR9MPjm0XuPXa5QM5Qs6S6eKocPOZVp4ONdzVtvc_WS-c/s1600/papertowns.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi36-hqa8Vlk9JowQyf8IkUYmyIXtIx_zDkqyn2gxWdLWFglsyW-WMV3knlF5Zs3dw93-5XJd01ywzhxKYLEdhV7tUxDUDacAqJR9MPjm0XuPXa5QM5Qs6S6eKocPOZVp4ONdzVtvc_WS-c/s320/papertowns.jpg" width="212" /></a>Da jeg falt innunder kategorien "ungdom", skydde jeg ungdomsbøker som pesten. Unntatt <i>Harry Potter</i>, vel å merke. Jeg syntes det var særdeles underlig at arvtagerne til min barndoms helter var A4-karakterer uten dybde, fortalt som til et lite barn. Jeg lot derfor <i>Tatt av vinden</i>, <i>Røtter</i>, <i>Sofies verden</i> og Ambjørnsens bøker om Elling følge meg inn i de tidlige tenår, og ga opp ungdomslitteratur for godt. Trodde jeg. Men kanskje var det J.K. Rowlings trollmann som ga meg håp? Som fortalte meg at fortellinger som kan fenge alle aldersgrupper ikke var gått i glemmeboken likevel? For hva er det som gjør "Løvenes Konge" til en vidunderlig film, og som gjør bøkene om Mormor og de åtte ungene underholdende for både mormor, mor og 1,78 barn? Jo, det er dybde. For det bør egentlig være en langt større litterær bragd å skrive en god barnebok enn en god voksenbok. En god fortelling som både kan fenge 5-åringen, 15-åringen og 50-åringen må være som en løk (eller et troll) : Den må ha flere lag. Ulike lesere kan kanskje få ulikt utbytte av den samme teksten, og kanskje overse ting som er betydningsfulle for andre, men de leser den samme fortellingen og den samme moralen. En bok skrevet for voksne har sjelden stor appell hos barn fordi den handler om de voksnes verden, de voksnes referanserammer og problemer, men en god barnebokforfatter kan spinne dette inn i sin barneroman og skape en realistisk handling for store og små.<br />
Så Harry Potter ga meg håpet tilbake, og jeg har over noen år hatt i bakhodet at jeg burde gi ungdomslitteraturen en ny sjanse, og nå har jeg endelig gjort det!<br />
<br />
Forfatteren som fikk åpne ballet var John Green. Han har siden 2007 produsert en videoblogg på YouTube sammen med sin bror, Hank Green, og kanalen deres, <a href="https://www.youtube.com/vlogbrothers" target="_blank">VlogBrothers</a>, har for øyeblikket 875 371 abonnenter. Jeg vil anbefale alle å ta en titt inn i den vidunderlige verden som brødrene Green og deres tilhengere (Nerdfighters) har skapt. De er fornuftige og rasjonelle og skaper engasjement rundt viktige veldedige formål, men samtidig bruker de mye tid på å være morsomme og tullete. De er ganske enkelt veldig menneskelige og veldig fantastiske.<br />
<br />
John Green er altså forfatter, og har skrevet fire ungdomsromaner; <i>Looking for Alaska </i> (2005), <i>An Abundance of Katherines </i>(2006), <i>Paper Towns </i>(2008) og <i>The Fault in Our Stars </i>(2011), og ellers bidratt i en novellesamling og skrevet <i>Will Grayson, Will Grayson</i> (2010) sammen med David Levithan.<br />
De fire romanene han har den hele og fulle ære for fant veien til min bokhylle denne julen, og i natt leste jeg <i>Paper Towns</i>. Kanskje ikke verdens beste tidspunkt å lese ut en bok på, men jeg klarte ganske enkelt ikke å legge den fra meg, så i overkant av 300 sider og i underkant av 4 timer etter at jeg åpnet den, sa jeg farvel til Quentin Jacobsen og Margo Roth Spiegelman.<br />
<br />
<i>Paper Towns</i> er en underlig bok fylt av humor,triumf, glede og frykt, og den fremste ideen Green presenterer er at vi alle har svært lett for å gjøre menneskene rundt oss til ideer istedenfor å se dem som nettopp mennesker. Vi bruker oss selv som mal og tolker alle andre ut fra hvor godt de passer inn i vår oppfatning av rett og galt, og ser kun de aspektene ved menneskene rundt oss som har en direkte innvirkning på oss selv.<br />
<br />
Og <i>Paper Towns </i>kan leses av både ungdom og voksne, såfremt voksne lesere aksepterer de barnsligheter som må påregnes når de fleste karakterene er tenåringer. Og for alle som vil kalle seg en Nerdfighter er det å lese Greens bok en svært spesiell opplevelse. De to brødrene har snakket til hverandre gjennom YouTube i seks år nå, og det skal ikke så mange episodene til før man føler at man kjenner disse vilt fremmede amerikanerne. Det er omtrent som å lese en lang skolestil skrevet av en klassekamerat, bortsett fra at det faktisk er fornøyelig lesing. Man kjenner igjen språkføring, smiler hver gang ordet "awesome" brukes, ser forfatterens egen samling av svarte julenisser bli overdrevet og ler for seg selv når Q får øye på "The Great White Wall of Cow" (bør kunne leses som en referanse til Moby Dick og kaptein Ahab, som Q uten særlig innsikt i historien bestemte seg for at var en helt, og som, lik Q, bega seg ut på en farefull ferd på jakt etter en idé), og tankene går hen til Greens kufigur med denne påskriften som Bubbles the Nerdfighting Puppy (West Highland white terrieren Willy) gnagde istykker.<br />
<br />
Så sett igang: se noen (aller helst alle) episoder av VlogBrothers, vær en Nerdfighter og les <i>Paper Towns</i>! Det er virkelig verdt det!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-74123397221258081362012-11-28T01:04:00.000+01:002012-11-28T01:04:13.457+01:00Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiT8Gun0YimzDzWRZ7FPDqSGY_CrQusIaJj_vyxM_c9YDCbBEcqcxJDf0Fv38xIkqJ_7M5IB4ljSpCYaLmWJvhxMQGW9b-CCjFNcjVSZvvUNU5W6WkN8PqDoK6oz5ZFcKiR80RfwYptTZW2/s1600/neverletmego.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiT8Gun0YimzDzWRZ7FPDqSGY_CrQusIaJj_vyxM_c9YDCbBEcqcxJDf0Fv38xIkqJ_7M5IB4ljSpCYaLmWJvhxMQGW9b-CCjFNcjVSZvvUNU5W6WkN8PqDoK6oz5ZFcKiR80RfwYptTZW2/s1600/neverletmego.jpg" /></a>Da var jeg igang igjen etter å ha levert inn masteroppgaven min, og presenterer her en liten anmeldelse av Kazuo Ishiguros roman <i>Never let me go</i> (2005).<br />
Romanens handling utspiller seg i Storbritannia i en alternativ nåtid eller nær fortid, og fortelles av Kathy. Hun er en "carer" som tar seg av "donors", og tar leseren med på en reise gjennom sitt relativt korte liv. Det er mye om Kathy og hennes venner Ruth og Tommy som ikke blir forklart i boken, og Ishiguro venter med å avsløre flere av de viktigste betingelsene som styrer Kathy og de andres tilværelse til bokens siste sider, og jeg vil derfor nødig si så altfor mye om hva de er.<br />
<br />
Det som imidlertid tidlig blir klart, er at disse tre vokser opp på en tilsynelatende typisk engelsk kostskole, og at elever fra denne skolen regnes som privilegerte. Barna har ingen familie, lærerne kalles "guardians", de vet hverken hvor skolen Hailsham befinner seg eller hvordan omverdenen fungerer, og timeplanen består i hovedsak av kunst og håndverk.<br />
<br />
Barna er inneforstått med at de etter å ha forlatt Hailsham vil begynne å ta vare på donorer, og at de deretter selv vil bli donorer, og at det er deres lodd i livet å donere vitale organer inntil kroppene deres av naturlige årsaker ikke lenger fungerer.<br />
<br />
Dette er mørke saker, og Ishiguro lar Kathy fortelle sin historie til noen som kjenner hennes virkelighet og betingelsene for hennes eksistens. Derfor er det av og til vanskelig å forstå hva som <i>egentlig</i> skjer, men etterhvert som Kathys historie utvikler seg og flere biter faller på plass, blir det mer og mer problematisk å forholde seg til hennes verden. Samtidig er det en vakker fortelling om vennskap, kjærlighet og håp, om menneskesyn og om liv og død - hva man lever og dør for, hvordan livet kan bli når det regnes for en selvfølge at det er kort, og når et tenkende og følende individ reduseres til noe som kan høstes.<br />
<br />
Den er utgitt på norsk under tittelen <i>Gå aldri fra meg</i>, og selv om jeg ikke har vært borti oversettelsen, vil jeg anbefale originalen. Ikke bare fordi oversettelser sjelden overgår originalverket, men fordi denne oversettelsen taper så mye bare i tittelen - <i>Never let me go</i> formidler ikke bare et ønske om ikke å bli forlatt, ei heller er det utelukkende en referanse til den fiktive sangen med samme tittel som Kathy elsker så høyt. <i>Never let me go </i>er en innstendig bønn til leseren: "gi ikke slipp på meg, glem ikke at jeg var her!" - fra en av mange personer som aldri var, men som ville vært glemt av omverdenen om hun hadde vært virkelig, som ville vært historieløs - uten forfedre og etterkommere, uten relevans for andre enn sine venner som møtte samme skjebne. Ishiguros karakterer lever i et vakuum hvor de ikke eksisterer for omverdenen, og hvor de eneste som husker dem er to smårare, gamle damer.<br />
<br />
Jeg vil ikke nøle om å anbefale andre å lese denne romanen - den er vakker, sår, skremmende og tankevekkende. LES!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-14291945215381064112012-06-02T21:47:00.000+02:002012-06-02T21:47:11.357+02:00KatalogiseringEn stor boksamling blir fort uoversiktlig. Hvor mange mennesker med 500+ titler i hyllene sine kan på stående fot finne frem til alle titlene som omhandler et bestemt emne, eller er skrevet på et bestemt språk? Man kan tross alt vanskelig sortere samlingen etter flere systemer samtidig - enten må titlene stå alfabetisk eller tematisk, og det meste av informasjonen en bok rommer, står tross alt ikke på omslaget. Det er i slike tilfeller et katalogiseringsprogram er en uvurderlig ressurs: noen få timers arbeid og relativt beskjedne utlegg til programvare er alt som skal til, og jo før du starter, jo bedre: det tar noen minutter å legge inn en ny bok, men å legge inn hundrevis på en gang er ganske kjedelige greier, så jo lengre du venter, jo verre blir jobben.<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAeUpd4uvPCI7zTwMcC8W-A0yRSKP9AnJTPYnkgtofa7-TtJNZOuI3g8kabYLnwYzJy7smkKIMb-EOpU8oQNBryKnICJwkoL_nZQ9IX-JsghVSywH-EXF8lsQSPUD52Jfip5GKXH8NBDs8/s1600/bookcollector.png" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="192" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAeUpd4uvPCI7zTwMcC8W-A0yRSKP9AnJTPYnkgtofa7-TtJNZOuI3g8kabYLnwYzJy7smkKIMb-EOpU8oQNBryKnICJwkoL_nZQ9IX-JsghVSywH-EXF8lsQSPUD52Jfip5GKXH8NBDs8/s320/bookcollector.png" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Trykk på bildet for å se det i full størrelse!</td></tr>
</tbody></table>
Katalogiseringsprogrammet jeg bruker, heter BookCollector (kreativt navn!), og kommer fra selskapet Collectorz. De produserer lignende programvare for en rekke medier, men ettersom dette er en bokblogg, holder vi oss til BookCollector.<br />
Konseptet er enkelt: du taster inn bokens ISBN-nummer, og programmet gjør oppslag i en rekke nasjonale og internasjonale databaser. Informasjonen den henter ut omfatter bl.a. tittel, omslagsbilde, format, utgivelsesdato, forlag, språk, emne og genre. I mange tilfeller mangler imidlertid noen av disse tingene, men da kan du lett legge dem til selv, og programmet har også et verktøy for innhenting av omslagsfoto fra nettet. Så kan du velge om du vil se bøkene dine som bilder eller som en liste, om du vil sortere etter forfatter, emne eller språk, o.s.v., og du kan gjøre søk. Resultatet er oversiktlig og veldig praktisk!<br />
I bildet over ser dere en skjermdump av programmet slik det ser ut når jeg åpner det. Til venstre er en liste over alle titlene (den kan også vise forfattere, emner og andre kategorier), og til høyre ser dere miniatyrutgaver av de første titlene i databasen. Den markerte tittelen vises i detaljfeltet nederst i vinduet, og her ser man bl.a. informasjon om forlag, utgivelsesår og format, samt en kort beskrivelse av tittelen.<br />
<br />
Med en slik database vet du alltid hva du har, og (om du legger inn informasjon om det) hvor hver bok befinner seg. Du vet hvilke bøker du har om forskjellige temaer. Du vet hvilke bøker du ikke har lest, og hvilke du leste når og hvor mye du har betalt for boksamlingen din (dette er selvfølgelig avhengig av om du vet hva du har betalt for alle bøkene). Alt dette er jo kjekk informasjon å ha for hånden. :-)<br />
<br />
Det eneste du trenger, er selve programmet, og det koster 199 eller 309, avhengig av om du ønsker standardversjonen eller proffversjonen. Ved siden av finnes det en onlineversjon og applikasjoner for iPad, iPhone og Android, og med disse kan du ha samlingen i lomma (du synkroniserer fra hovedprogrammet), og slippe å kjøpe noe du allerede har i hylla hjemme når du er på tokt i den lokale bokhandelen eller ditt favorittantikvariat!<br />
Dersom du skal katalogisere mange bøker, kan det i tillegg være kjekt med en strekkodeleser. Strekkoden som står på baksiden av de fleste nyere bøker, tilsvarer bokens ISBN-13-nummer, så når denne leses inn, har du alt du trenger for å søke opp boken!<br />
Det finnes både kablede og trådløse strekkodelesere som kan brukes, men dersom du har en Android-telefon, vil jeg anbefale applikasjonen "Barcode Reader Pro" (ca 40kr), som bruker mobilens kamera til å lese strekkoden, for så å sende den over nettverket til BookCollector.<br />
<br />
Har du mange bøker? Registrer dem før det blir enda flere av dem!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-51558739513513430182012-06-02T21:26:00.001+02:002012-06-02T21:48:09.130+02:00BokhandeltipsNå er det lenge siden jeg har skrevet noe her på Leselyst, og grunnen er, ironisk nok, at jeg skriver masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap. Det er altså lesing og litteraturanalyse som holder meg unna å lese og blogge om det jeg leser...<br />
For øyeblikket lever og ånder jeg <i>Dracula</i>, og har nå skaffet til veie rundt 50 titler jeg mener er relevante for oppgaveskrivingen, i tillegg til å ha lastet ned enda flere artikler fra JSTOR og lignende tidsskriftarkiver hvis samlinger er tilgjengelige for alle som er tilknyttet UiO, så jeg har flust å henge fingrene i, og beklageligvis lite å anmelde og kommentere. I fravær av mer interessant informasjon kan jeg i det minste opplyse om at Amazons utlånstjeneste for Kindlebrukere er åpen for nordmenn, hvilket betyr at man kan ha boken på sitt lesebrett (eller på sin datamaskin) i et begrenset tidsrom og betale for hvor lenge man ønsker å ha den, fremfor å betale full pris for noe man bare ønsker å kikke i. I tillegg anbefaler jeg alle som vurdere å bruke en Kindleutgave som kilde i en akademisk oppgave å kontrollere at utgaven har sidetall - ellers sliter man, ettersom man skal oppgi presise referanser. Dersom det ikke står spesifisert i bokdetaljene, kan man laste ned et utdrag og se om sidetallene vises, og derme gjøre et informert valg!<br />
<br />
I tillegg kan jeg anbefale alle som ønsker å få bøker rimelig om å sjekke brukt-seksjonen hos <a href="http://amazon.co.uk/" target="_blank">britisk</a> og <a href="http://amazon.com/" target="_blank">amerikansk amazon</a>, samt hos <a href="http://www.abebooks.com/" target="_blank">abebooks</a> (de har forøvrig en interessant seksjon om boksamling, utgaver, vedlikehold og kjøp - altså mye interessant for en bokelsker! Den finner dere <a href="http://www.abebooks.com/books/RareBooks/collecting-guide/book-collecting-guide.shtml" target="_blank">her</a>) - ofte kan man få en bok langt billigere dersom man aksepterer at den er "veldig god. Ingen eselører eller notater. Omslag noe falmet". I tillegg gir dette en muligheten til å skaffe bøker som ikke lenger er tilgjengelige fra forlaget.<br />
<br />
Ellers er det vel bare å ønske dere mange gode lesestunder fremover - så kommer det vel noe fra meg når jeg har kommet litt lengre med oppgaven min, og finner tid til "irrelevant" lesing!<br />
<br />
(for å vise at jeg ikke er helt borte, har jeg lagt ut/oppdatert flere lenker i lenkesamlingen, og publisert en artikkel om bokdatabaser)Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-89132214296744762132011-12-11T23:40:00.000+01:002011-12-12T00:09:07.472+01:00Arundhati Roy: The God of Small Things<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiNRYoJQSEf9GIjofu8zRIXT-egeRIIkjso1DiFY6_J5pAqNokQmOXS-pzvTl5EcQXGC9BPAOIHgXSY4YU3Q-rFuqzvtVDe7VbivXRNKGrvrE1DClWjOp_PKOu-cgApLMsqUUAXEGs7mVOw/s1600/godofsmallthings.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiNRYoJQSEf9GIjofu8zRIXT-egeRIIkjso1DiFY6_J5pAqNokQmOXS-pzvTl5EcQXGC9BPAOIHgXSY4YU3Q-rFuqzvtVDe7VbivXRNKGrvrE1DClWjOp_PKOu-cgApLMsqUUAXEGs7mVOw/s320/godofsmallthings.jpg" width="212" /></a>Indiske Arundhati Roy vant Booker-prisen for debutromanen sin i 1997, og har siden ikke utgitt flere romaner. Det synes jeg er fryktelig synd, for den damen kan virkelig skrive! Jeg falt pladask for <i>The God of Small Things</i> nesten med det samme jeg åpnet den, og forelskelsen varte boken ut og vel så det. Roy leker med språket på en måte jeg aldri tidligere har vært borti, og bruker det aktivt for å tegne et bilde av noen få uker på slutten av 60-tallet da en indisk-engelsk jente kom på besøk til sin indiske familie sammen med sin engelske mor mens hennes indiske tante gjorde noe hun ikke burde gjort. Fortellingens hovedpersoner, de toeggede tvillingene Rahel og Estha, lever i en verden av baklengslesing, hull i universet formet som den australske misjonæren Miss Mitten som ble overkjørt av en ryggende bil, røde solbriller og Elvisfrisyrer i en liten landsby i den indiske delstaten Kerala. De er to helt vanlige men også veldig spesielle barn som får både virkeligheten, familien og båndet seg imellom revet brutalt i stykker, og dette preger dem sterkt helt til de møtes igjen i barndomshjemmet som voksne.<br />
<br />
<i>The God of Small Things</i> har noe så unikt som en "skurk" jeg får lyst til å jule opp. Denne "skurken" er tvillingenes grandtante, Baby Kochamma, og selv om Roy på sett og vis forklarer og rettferdiggjør grandtantens tanker og handlinger, tror jeg det godt skal gjøres å lese ut denne romanen uten å begynne å hate denne figuren med tusen brennende solers styrke. Ta det som et tegn på kvalitet: Roy kan engasjere leseren!<br />
<br />
Denne romanen er så utrolig mye. Den er en kjærlighetshistorie, en fortelling om kulturkollisjoner, en tragedie og et prima eksempel på kreativ skrivekunst. Og jeg elsker den, og kan varmt anbefale den til ALLE! Romanen flommer over av alt, og den er så vakker og trist og vond og fæl som bare en veldig god bok kan være.<br />
<br />
Les den!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-77456380171468265742011-12-08T21:12:00.001+01:002013-10-20T20:33:05.447+02:00Gaute Heivoll: Kongens hjerte<i>Kongens hjerte</i> av Gaute Heivoll er den andre og siste boken jeg anmelder for Ark bokhandel i forbindelse med Lesevenn-konseptet deres. Dette er en relativt kort og lettlest roman, men den er også tung, fordi handlingens luftknappe handling har fått sette sitt preg på selve teksten.<br />
<br />
Boken handler om en far og en datter som lever på slutten av 1700-tallet. Datteren er ti år og er rammet av radesyke, en epidemi som rammet svært mange mennesker på Sørlandet, og som man idag ikke vet hva var, fordi datidens syn på sykdom og medisin var så anderledes fra nåtidens. Det er mulig at radesyken var flere forskjellige lidelser med lignende sykdomsforløp, og både lepra (spedalskhet) og syfilis har vært trukket frem som mulige "syndere" (se <a href="http://snl.no/.sml_artikkel/radesyke">http://snl.no/.sml_artikkel/radesyke</a> og <a href="http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Litt-av-hvert/Radesyke">http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Litt-av-hvert/Radesyke</a>).<br />
<br />
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj1gr1IQIqA8r8385vSCBNGJxUKNLHaLnCUqeMU5LyKYeC2u3J9VU0wN7aayWITw793lVkccaJ2F-WRRJA7qji7PC6v3A4l-u8qhkRVVB5tx3wl7kMGrZVGoSkjspRlJBOrcGmTPwzDQl-i/s1600/kongenshjerte.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj1gr1IQIqA8r8385vSCBNGJxUKNLHaLnCUqeMU5LyKYeC2u3J9VU0wN7aayWITw793lVkccaJ2F-WRRJA7qji7PC6v3A4l-u8qhkRVVB5tx3wl7kMGrZVGoSkjspRlJBOrcGmTPwzDQl-i/s1600/kongenshjerte.jpg" /></a>Nuvel. Det kommer frem av fortellingen at faren allerede har mistet sin kone og eldstedatteren Siri i sykdommen, og han skal nå bli med yngstejenta til København hvor hun og elleve andre syke fra Norge skal bli forsøkt helbredet på et ordentlig sykehus. Rammen for fortellingen er basert på virkelige hendelser - Deegen, legen som pleier jenta og de andre syke før og under båtturen til Danmark, var en virkelig person som på kongelig befaling hentet radesyke fra Norge, og behandlingen de syke får, som består av salver og kvikksølvdråper, har også Heivoll hentet fra virkeligheten.<br />
<br />
La det være sagt at dette ikke er lystig lesning. Her er død og fordervelse, forråtnelse, sykdom, sår, puss og en rekke andre ting som ikke nødvendigvis passer så godt som supplement til kveldsmaten. Sammen med et litt stakkato språk som samtidig er vakkert der det tegner bilder av natur, sår og følelser, danner handlingen en tett, intens og klam stemning hele boken igjennom, og ettersom vi får vite så lite om mannen og jenta, foruten at de er far og datter og at det bare er de to igjen av en familie på fire, opphører verden utenom det korte tidsspennet romanen dekker å eksistere, slik at fortellingen om skipet og sykehuset blir det eneste virkelige i et skremmende tåkelandskap hvor både fortid og fremtid er tilslørt av usikkerhet, savn, frykt og håp.<br />
<br />
Slik jeg ser det, er ikke <i>Kongens hjerte</i> en fortelling om sykdom eller kjærlighet eller liv og død som sådan, men heller en fortelling om hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til før menneskeligheten vår blir fortært av sykdom, før vi råtner bort og forgår. Først og fremst er det en fortelling om hvor skjørt alt er, og det er en vakker sådan!<br />
<br />
Alt dette til tross, er ikke <i>Kongens hjerte</i> noen ny favoritt for meg. Den er blant de mange bøkene jeg har lest, og som jeg ble ferdig med i det øyeblikk jeg la den fra meg. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, eller en lite engasjerende fortelling. Det er den så absolutt ikke. Kanskje er det det minimalistiske språket som er hardt og ugjennomtrengelig, og som er perfekt slik det er, men som samtidig ikke innbyr til en trivelig passiar? Kanskje er det blandingen av varmt og kaldt, dødt og livlig som gjør at fortellingen hverken blir udelt trist eller udelt god? Jeg vet ikke, men jeg kan trygt anbefale andre å lese boken. Den er definitivt verdt det!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-23697749313925961632011-11-03T00:57:00.003+01:002013-10-20T15:56:50.724+02:00Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake<br />
La oss begynne med begynnelsen (og når vi er ferdig, slutter vi!). Tittelen,<a href="http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6255918" target="_blank"> <i>Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.</i></a>, rommer utrolig mye. Den alene forteller hva romanen om, uten å skrike det til en potensiell leser. Den insiunerer. Den forvirrer også, ihvertfall for mitt vedkommende. Jeg har hittil omtalt boka som <i>Ingen vil hjem. Alle vil tilbake</i>, <i>Alle vil tilbake. Ingen vil hjem</i> og <i>Ingen vil tilbake. Alle vil hjem</i>. Det er litt vanskelig!<br />
<a href="http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6255918" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;" target="_blank"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiLJyYwYDIykCevWFD2ko-tCiACWQhBozV0-_EWOsQpVdqcRpQyYU-0XtlLsZM6NTqD_B2bAwg00nkPoSaOMxIbFcxVplm7icZ6jbrmw85JNfQ32KR7buLCbaXI4DMhdfxDYwjYJh4MEcOf/s1600/allevilhjem.jpg" /></a>Men den formidler uansett fortellingens tema: Alle lengter hjem. Hjem til mor og far, hjem til barndomshjemmet, til trygghet og stabilitet, til det som kjennes trygt og godt. Problemet er bare det at det noen ganger skjer ting som gjør turen hjem får en bismak. For "hjemme" eksisterer ikke i et vakuum, og den virkeligheten "hjemme" tilhører, kan være både vond og vanskelig. Å reise hjem er dessuten en tidsreise. Man reiser tilbake til barndommen eller til sitt siste besøk. Uansett om man har vært borte i to uker eller to år, fortsetter man på mange måter der man slapp. "Hjemme" har sin egen tidsregning, sin egen dimensjon, er en separat virkelighet, og når denne blir vond eller vanskelig, får man et problem. De fleste er avhengige av å kunne reise hjem, men hvordan skal man orke å dra tilbake til det vonde?<br />
<br />
Egentlig vil jeg ikke si noe mer om boka. Virkelig! Den har fascinerende sårbarhet og gratie over seg som slår imot deg når du tar i den. Tittelen. Omslagsillustrasjonen. Den fysiske vekten. Det er en lett bok, ikke fordi den er enkel eller spesielt lettlest (for det er den ikke!), men fordi fortellingen hviler fjærlett over handlingen. Som snø som legger seg over en grå novemberhverdag og gjør den myk og vakker, selv om man vet hva som ligger under. Det er en vakker og skjør fortelling, og en "smakebit" av innholdet kan gjøre stor skade. Som å røpe relasjonene mellom personer, for eksempel. Så jeg vil heller fortelle litt om tema og motiv. Og språk og form.<br />
<br />
Vi begynner med det siste. Språk og form. Romanens synsvinkel hopper mellom de tre unge hovedpersonene, Julie, Sigurd og Mats. Julie og Mats er åpenbart bokmålsfolk, mens nynorsken ligger Sigurds hjerte nærmest. Effekten er interessant, om enn noe forvirrende, særlig ettersom Julie og Sigurd kommer fra den samme, navnløse bygda. Men hvem vet? Kanskje det er ei bokmålsdominert bygd med sterk målrørsle, eller vice versa? Uansett, språk og synsvinkel varierer, og de tre personene forteller gjerne om flere episoder og lengre tidsrom hver gang de har ordet. Noen ganger overlapper de, slik at den ene foregriper det den andre siden vil fortelle om, og ofte får leseren føle kontrastene mellom hvordan to personer kan oppfatte en og samme hendelse. Resultatet er at fortellingen ikke får noen egentlig helt eller antihelt. Personene forblir mennesker.<br />
<br />
Men la oss hoppe til motivet og det lille jeg har tenkt å fortelle om handlingen! Tre unge menn fra samme bygd blir drept av en veibombe i Afghanistan. En bror og sønn blir revet bort. En familie rakner. I nabohuset rakner bare én, i det skjulte. Han har mistet mannen han elsket, eller hatet. Eller kanskje helst begge deler. Og han kan ikke si noe.<br />
<br />
Det får holde!<br />
Romanen vår behandler flere tema, hvorav de viktigste er sorg, galskap og kjærlighet. Kjærlighet til familie og hjembygd, kjærlighet som gjør uendelig vondt. Kjærligheten som forsvinner eller som ikke vil komme, og som istedenfor blir en klam arm som holder deg fast og lager røde merker på huden din. Det er en vond bok for dem som har mistet noen de er glade i, men den er likevel utrolig god. God og skjør, og skjørheten passer så uendelig godt til Julie, Sigurd og Mats, disse små personene som bare eksisterer i et blaff, fra du tar opp boken for første gang og til du legger den fra deg uten bokmerke i. De eksisterer så kort, tar så liten plass i vår virkelighet. Prøver de å fortelle oss noe mens de er sammen med oss? Noe mer enn at livet kan bli uendelig vanskelig og vondt? Kanskje at sorgen en gang tar slutt? At hverdagen er nødt til å vinne frem?<br />
<br />
Og min ærlige mening om romanen? Jeg elsket den! Løp og kjøp!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-47223777675047830522011-10-04T14:43:00.001+02:002011-10-04T14:43:10.775+02:00George Orwell: 1984Inntil jeg begynte å lese <i>1984</i> (også kjent som <i>Nineteen Eighty-Four</i>), hadde jeg skremmende små kunnskaper om både Orwell og klassikeren hans. Jeg visste at han hadde skrevet <i>Animal Farm</i>, som jeg forøvrig ikke har lest ennå, og jeg visste at handlingen i <i>1984</i> utspilte seg i nettopp 1984, årtier (tre og et halvt, for å være presis) etter at romanen ble skrevet. Science fiction, altså. Etter å ha lest forordet i Kindleutgaven min hadde de fleste av fortellingens høydepunkter blitt avslørt, og jeg var dessuten ganske skeptisk til det hele. En ting er å overbevise leseren om at en fiktiv fremtid kan bli virkelig, noe ganske annet er å overbevise ham om at fortiden var anderledes enn den var. Med mindre man faktisk lever i den virkeligheten som Orwell beskriver. Da kan det gjøres med den største letthet. Hovedpersonen i <i>1984</i> er Winston Smith, stedet er London og året er 1984. Winstons verden skiller seg imidlertid dramatisk fra vår: etter en revolusjonstid i perioden etter 2. verdenskrig deles verden inn i tre superstater: Oceania (Amerika, de britiske øyer, Australasia og det sørlige Afrika), Eurasia (Russland, fastlands-Europa) og Eastasia (Kina, Japan og kringliggende stater). Disse tre styres av hvert sitt totalitære regime som kjemper en evigvarende kamp om kontrollen over de resterende landområdene, som utgjør det meste av Afrika og det sydlige Asia. Menneskene i disse områdene blir brukt som slavearbeidere som produserer rårvarer til den eller de statene som kontrollerer dem i øyeblikket. I Oceania er det "The Party" som styrer, og samfunnet er delt inn i tre: proletærer, det ytre partiet og det indre partiet. Proletareaet utgjør det store flertallet av befolkningen, og lever i fattigdom og uvitenhet. Det indre partiet styrer og det ytre partiet sørger for at maskineriet går som det skal. I alle områder hvor partimedlemmer ferdes, inkludert i alle hjemmets rom, er det montert skjermer som både kan sende og motta bilde og lyd. Dermed er man konstant under overvåkning i tillegg til at man blir propagandert i enhver ledig stund. Det er her uttrykket "Storebror ser deg" kommer fra. Storebror (Big Brother) er lederen av Ingsoc, partiet og ideologien det står for, og er en bebartet mann hvis ansikt pryder plakater over hele Oceania.<br />
Det som gjør virkeligheten i <i>1984 </i>så skremmende, er kontrollen partiet har over virkeligheten. De kan fritt slette og legge til i historien, og innbyggerne trenes fra barnsben opp til å akseptere alt partiet sier, selv om de vet det er feil. Denne prosessen kalles "doublethink", og lar deg akseptere at 2+2=5 dersom partiet sier det.<br />
Enhver som synder mot partiet i ord, tanke eller gjerning blir på ett eller annet tidspunkt fjernet. De blir tatt med inn i "The Ministry of Love", og kommer som regel aldri tilbake. Samtidig arbeides det med utviklingen av et nytt språk som skal frata innbyggerne muligheten til å uttrykke tanker som ikke er i samsvar med partiets ord. De fjerner overflødige ord, endrer betydninger og slår sammen begreper. Når du ikke har ordene som skal til for å formulere en tanke, kan du heller ikke tenke den, og når myndighetene fratar deg muligheten til å tenke kritiske tanker, sliter du (se forøvrig <a href="http://www.digresjonsbloggen.com/2010/05/da-semiotikken-mtte-musikken.html">dette innlegget på digresjonsbloggen</a>).<br />
<br />
Nuvel, Winston tilhører det ytre partiet, og jobben hans består av å endre fortiden. Det er en rutinepreget og kjedelig jobb, og i en virkelighet hvor du ikke kan stole på noen, er det minimalt med kollegial jovialitet. Den konstante tuklingen med virkeligheten fører til at Winston begynner å tenke kritiske tanker og gjøre "ukloke" gjerninger uten fullt ut å innse at Storebror ser <u>alt</u>. I motsetning til vedkommende som skrev innledningen i min utgave, vil jeg ikke si mer om hva som skjer i boken. Jeg vil istedenfor anbefale den på det varmeste, og oppfordre alle til å lese den. Den viser på skremmende vis hva som kan skje i et samfunn der innbyggerne aksepterer at andre tenker for dem, og der individets frihet ikke er en selvfølge.<br />
<br />
Den engelske utgaven kan bl.a. kjøpes hos <a href="http://www.amazon.co.uk/Nineteen-Eighty-four-George-Orwell/dp/0141036141/ref=tmm_pap_title_0?ie=UTF8&qid=1317731973&sr=8-1">amazon.co.uk</a>, <a href="http://www.amazon.com/1984-Signet-Classics-George-Orwell/dp/0451524934/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1317731973&sr=8-1">amazon.com</a> eller <a href="http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0451524934">capris</a>, mens den norske oversettelsen er i salg hos bl.a. <a href="http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8205396949">capris</a>, og <a href="http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5154199&rom=MP">bokkilden</a>.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-81610405810269929162011-09-19T21:50:00.001+02:002011-09-19T21:50:37.678+02:00Lesevenn hos Ark!<a href="http://www.ark.no/SamboWeb/side.do?dokId=585124&rom=AR" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;" target="_blank"><img alt="" height="134" src="http://www.ark.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=353365" width="318" /></a>Hei, dere! Jeg er blitt plukket ut som lesevenn for bokhandelen Ark, hvilket vil si at jeg snart mottar en bok fra dem i posten, som så skal leses og anmeldes her på bloggen! Håper det kan gi meg et velfortjent spark bak - jeg har jo skrevet så lite her!<br />
Det har selvfølgelig å gjøre med at jeg har så mye å gjøre og føre, og da blir det lite tid til lesing av ting utenfor pensum, og hittil har pensum kun vært et par skuespill (dog i ulik språkdrakt - leste nylig Bjørnsons "En Fallit" på tysk, et språk jeg ikke kan... Skuespillet i seg selv er forøvrig lesverdig, og er tilgjengelig bl.a. gjennom <a href="http://www.dokpro.uio.no/litteratur/">Dokumentasjonsprosjektet</a>) og litteraturteori. Det lar seg vanskelig anmelde! Har dog planer om å skrive litt om <i>Anil's Ghost</i> av Michael Ondaatje snart - må bare finne ut hvor i all verden jeg lagret notatene mine om den hen... <br />
Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-18001554020838005642011-07-15T00:15:00.000+02:002011-07-15T00:15:04.157+02:00Bestilt nytt lesestoffDet blir lite tid til lesing om dagen, ettersom jeg jobber hver dag og gjør klar heimen for en liten kattunge, men jeg har i det minste fått bestilt boken "Flowers for Algernon"!<br />
Jeg leste novellen som boken er bygget på på norsk i 9. klasse, og ble helfrelst, så det blir spennende å se om boken fascinerer like mye!<br />
Kort fortalt handler den om Charlie Gordon som er blant dem med litt lite håndbagasje. Charlie ønsker imidlertid å bli smartere, og deltar på voksenopplæring for å lære å lese og skrive ordentlig ved siden av ryddejobben han har på dagtid. Så blir han plukket ut til å delta i et eksperimentelt forskningsprosjekt for intelligensøkning, og leseren følger Charlies reise fra stokk dum til genial gjennom dagboken hans.<br />
<br />
Slik jeg husker novellen, var den først og fremst trist, men også veldig menneskelig - som når Charlie beskriver frustrasjonen han føler i forbindelse med en Rorschach-test han ikke forstår hensikten med. Han skal se flekker i blekket, men ser ikke noe annet enn vilkårlig blekksøl, og er samtidig livredd for å mislykkes i testen.<br />
<br />
Vel, skal skrive mer når jeg har lest fullversjonen av boka!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-40252569858544780462011-06-15T01:58:00.000+02:002011-06-15T01:58:18.433+02:00Kindle i husIdag kom UPS med min nye Kindle, og jeg er er mektig imponert! Den lille rakkeren har en helt utrolig skjerm - det ser nesten ut som om teksten er en del av en skjermbeskyttelse som skal tas av før bruk! Helt fantastisk! I tillegg har den en noe primitiv nettleser (denne er under utvikling) og mulighet for avspilling av bakgrunnsmusikk, både gjennom hodetelefoner og to innebygde høyttalere. Disse kan også brukes når man hører på lydbøker fra Audible, og om ut fra lyden som kom ut da jeg lot Adeles "Rolling in the Deep" runge (ja, overdrivelse) fra høyttalerne å dømme, er kvaliteten svært god.<br />
Alt er egentlig svært godt på Kindle - man føler at man har et kvalitetsprodukt i hendene, og det liker Renate svært godt!<br />
<br />
Ettermiddagen er blitt fylt med nedlasting av gratis klassikere fra Kindle Store, og imorgen blir det lesing på vei til jobb!<br />
<br />
Som dere ser, er det kommet tre små bokanmeldelser i løpet av dagen, i tillegg til en lenke helt øverst som heter "Bokbutikken". Den er en forenklet utgave av amazon.com som omfatter de kategorier innenfor bøker og e-bøker som jeg anser som relevante, og ettersom jeg skriver om flere engelskspråklige titler, vil kategorien "Leselysttitler" vokse:-) Om dere handler gjennom Bokbutikken er det egentlig amazon.com dere handler hos, og deres vilkår gjelder, men jeg får en liten provisjon som, når den blir tilstrekkelig stor, vil bidra til å utvikle Leselyst: dere handler, amazon.com sender gavekort, jeg kjøper og leser flere bøker, dere får flere tips. Litt livets sirkel over det, med andre ord:-)<br />
<br />
Det er også kommet et banner til venstre. Jeg vil imidlertid understreke at jeg, til tross for mitt åpenbare ønske om at dere skal handle hos amazon gjennom bloggen min, ikke vil skryte av priser eller produkter dersom det ikke kommer fra hjertet. Mine meninger er ikke til salgs, men jeg drifter og betaler for fem domener og to webhoteller, og det blir noen kroner i året som går av samme pott som bokkjøp!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-40161882073082474662011-06-15T00:19:00.000+02:002012-11-28T01:05:04.416+01:00Atla Lund: Aldri gi opp håpet<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-H1_TdNiEX2sQPeVmoy_ctXla1dU353cCJDYnmp-JnVxN9bH9qmNleMB4EBmIFy4QtrzMriO-3OsxPo_s6o1UaR3Q3XgrqjqMltjwrnYD7k5fz5xzbinCnSBh_yJgo2L7eqEP8KZ2ejtX/s1600/aldrigiopphaapet.png" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-H1_TdNiEX2sQPeVmoy_ctXla1dU353cCJDYnmp-JnVxN9bH9qmNleMB4EBmIFy4QtrzMriO-3OsxPo_s6o1UaR3Q3XgrqjqMltjwrnYD7k5fz5xzbinCnSBh_yJgo2L7eqEP8KZ2ejtX/s320/aldrigiopphaapet.png" width="213" /></a>Denne barne- og/eller ungdomsboken av Atla Lund kom ut i 1995, og handler om å være barn i Norge under 2. verdenskrig. Selv fant jeg den i skolebiblioteket da jeg var 10-11 år, og klarte heldigvis å spore den opp hos et antikvariat for noen år siden. Det som gjør <i>Aldri gi opp håpet</i> så spesiell, er den detaljerte beskrivelsen av det å være barn under krigen. Lund skriver som et barn i den forstand at hovedpersonen, Jekaterina, fremstår som realistisk og nær - hun er et barn som snakker til barnet i leseren, appellerer til de samme redslene og gledene som alle kjenner fra sin egen barndom. Det eneste som er anderledes, er at Jekaterinas redsler og gleder var så uendelig forskjellige fra dem som har preget dagens barn og ungdom. Kanskje er det dét som gjør fortellingen så sterk og virksom? Som barn aksepterer og absorberer vi verden med en åpenhet vi avlærer oss senere i livet, vi føler ting istedenfor å se dem. Dermed blir barnets fortelling om å oppleve krigen, selv uten å bli deportert eller å være vitne til kamper, langt mer virkelig enn en øyenvitneskildring eller en faktabok. Leseren observerer ikke, han deltar.<br />
<br />
Om du ønsker å lese boken for deg selv eller smaabørnene, ligger den åpent hos <a href="http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022204004">Nasjonalbiblioteket</a>, men den er også tilgjengelig som ordentlig bok hos <a href="http://www.antikvariat.net/no/STR213238.cgi">antikvariat.net</a>!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-44853811900372667192011-06-14T20:32:00.000+02:002012-11-28T01:04:36.916+01:00Mary Roach: Stiff<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjhk1QQuNW39oq4Rk4UNu5i0lB-AAlOBAZX3w4uf5ztmhFjG-lYMGxe4_OvOur4o5jNvcL0hX8SBhjMpsYhRR5GFp4Ctmebr7jMz8i4yaq_-R5HjEXQ4SmBNs5RhuZ9lB1jRi0rWUC5ROp0/s1600/stiff.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjhk1QQuNW39oq4Rk4UNu5i0lB-AAlOBAZX3w4uf5ztmhFjG-lYMGxe4_OvOur4o5jNvcL0hX8SBhjMpsYhRR5GFp4Ctmebr7jMz8i4yaq_-R5HjEXQ4SmBNs5RhuZ9lB1jRi0rWUC5ROp0/s320/stiff.jpg" width="205" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Omslaget til den britiske utgaven</td></tr>
</tbody></table>
Om du vil unngå å bli snakket til på bussen, er dette boken for deg. Forutsatt at du ikke blir lett kvalm, da. Bokens fulle tittel er <i>Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers</i>, og den er skrevet av Mary Roach.<br />
<i>Stiff </i>er boken om det som skjer med kroppene våre etter at vi har dødd, krepert, daua, gått bort, sovnet inn, eller hva man nå vil kalle det. Det er imidlertid ikke en bok om døden - den lar Roach ligge til fordel for det som skjer etterpå. Og det er faktisk fascinerende saker!<br />
<br />
Selv har jeg ofte samtaler med menneskene rundt meg om hva vi helst vil at skal skje med kroppene våre når vi er borte - noen vil brennes fordi de synes forråtnelse og mark er ekkelt, andre, inkludert meg, synes det er en vemmelig tanke å sette fyr på et menneske uavhengig av om det er levende eller dødt, og vil heller råtne bort. Uavhengig av hva vi mener, er imidlertid de fleste enige om at når vi skal i jorda eller i ovnen, er vi ikke særlig engasjerte lenger. Vi er tross alt døde.<br />
Dermed er det ganske fascinerende å bli med på en rundtur i kroppens liv etter døden, de forskjellige karrieremulighetene og dens potensial som reddende engel for andre.<br />
<br />
<i>Stiff</i> er inndelt i kapitler om plasisk kirurgi, forråtnelse, såkalte crash test dummies og det å gå i krigen post mortem, i tillegg til sjarmerende tema som korsfestelse, likplyndring og hodetransplantasjon. Jeg gjentar: dette er for dere som avstår fra å krepere i møte med det morbide og makabre. Den er ikke søt, den inneholder forstyrrende fakta. Den er derimot interessant og velskrevet, og anbefales!<br />
<br />
Per dags dato er tilgjengelig hos<a href="http://www.amazon.com/Stiff-Curious-Lives-Human-Cadavers/dp/0393324826/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1308076071&sr=8-1"> amazon.com</a> som paperback til rundt 40kr :-)Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-50002801998222390912011-06-14T19:54:00.000+02:002012-11-28T01:05:29.584+01:00Ebba Haslund: Frøken AskeladdTenkte jeg skulle åpne med en gammel skatt jeg har arvet etter moren min. Den er ikke akkurat lett å få tak i nå for tiden, men mange barn av 50- og 60-tallet har den nok stuet vekk, så det er bare å angripe mødre og tanter!<br />
Boken det er snakk om, er <i>Frøken Askeladd</i> av Ebba Haslund. Den ble utgitt første gang i 1953, og handler om Kari som har flyttet til et nytt sted og sliter med å få venner på den nye skolen sin. Hun blir derfor glad når klassens kuleste jente, Anne-Lise, inviterer henne i bursdagen sin, men gleden svinner like fort når hun får høre at hun bare ble invitert fordi Anne-Lises mor insisterte på at <i>alle</i> skulle få komme. Livet er med andre ord vanskelig for Kari!<br />
Vanskeligere skal det imidlertid bli, for en natt vekkes hun av dragen tante Fanny (noe jeg synes er rasende festlig, ettersom moren min hadde en tante med samme navn. Heldigvis stopper likhetene der!) som påpeker at hun er forsinket til prinsessens ball. I siste liten får hun Kari kledd ut som en slags kvinnelig Askeladd som snart er midt i et absurd, forvirrende, vakkert og tidsvis svært komisk eventyr.<br />
<br />
Fortellingen om Kari er en fortelling om å være utenfor og om å være ensom, om å være sterk og tro, uansett hva, om å passe seg for dronninger med drops og om å være modig og rådsnar, og aldri gi opp.<br />
<br />
Jeg unner ethvert barn å vokse opp med <i>Frøken Askeladd, </i>for bedre inspirasjon til egen fantasi er det vanskelig å finne! Haslund skriver enkelt og vakkert på en gang - handlingen folder seg ut som en drøm man ikke har kontroll over, hvor alt er kaotisk og forvirrende men samtidig knyttet sammen av en logikk som til slutt åpenbarer seg. Den er en virkelig skatt!<br />
<br />
Jeg har søkt litt rundt, og om noen er interesserte i boken, finnes den i skrivende stund i salg hos <a href="http://www.antikvariat.net/no/NYN5165.cgi">Nynorsk antikvariat</a>, mens <a href="http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&fid=tittel&term=fr%C3%B8ken+askeladd&op=and&fid=bd&term=&bibliografi=&arstall=&sortering=sortdate-&treffPrSide=10">Bibsys Ask </a>avslører at Nasjonalbiblioteket og Barnebokinstituttet har den.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-18465886683616095592011-06-08T19:25:00.000+02:002011-06-08T19:25:58.762+02:00GjenopplivingJeg innså nylig at denne bloggen har ligget død i nesten et år. Komplett meningsløst!<br />
Jeg skammer meg, og lover å skjerpe meg.<br />
"Særlig...", tenker du kanskje, og himler med øynene. Men jeg tror på prosjektet mitt, og det burde du gjøre også!<br />
Jeg har nemlig redefinert det. Først og fremst skal jeg åpne for innblanding fra dere. Jeg lover avstemninger. Har jeg flere bøker jeg vurderer å lese, vil dere kunne stemme på hvilken jeg skal prioritere. Det vil bli konkurranser. Ordentlige konkurranser med premier.<br />
<br />
Jeg vil at denne bloggen skal bli en kilde til lettfattelige litteraturtanker, og jeg vil endre noe:<br />
Når jeg forteller andre mennesker at jeg er på masterprogrammet innenfor allmenn litteraturvitenskap, spør de gjerne "å, da leser du mye, da? Du kan vel alle klassikerne på rams?".<br />
Men det er jo ikke sånn. Jeg har lest mye i mitt liv, og jeg elsker å sette meg ned med en god bok. Imidlertid føler jeg at koselesingen, bøkene jeg fortærer av pur entusiasme, har avtatt de siste årene fordi tiden ikke strekker til.<br />
<br />
Den tiden skal være over nå. Jeg skal begynne å lese av lyst, og dere skal få være med!<br />
<br />
Øverst til høyre ser dere en modul med navnet "Leselisten" etterfulgt av noen klassikere. Mange har sikkert lest dem i engelsktimene på videregående, eller på andre måter blitt kjent med dem. Det har ikke jeg (jeg leste istedenfor "Holes", noe jeg har hatt stor glede av i ettertid), men når sommeren er over, har dette forhåpentligvis endret seg.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7232242931398790776.post-57958505848036780822010-06-14T02:13:00.000+02:002010-06-14T02:13:29.078+02:00Første innleggHer begynner det! Det første av (forhåpentligvis!) mange innlegg!<br />
<br />
La meg få begynne med å presentere bloggkonseptet og meg selv:<br />
Først og fremst: Leselyst.com er en blogg om litteratur. Det kom sikkert som en gigantisk overraskelse? Tanken er å presentere mine tanker rundt bøker, noveller og dikt jeg leser, og har lest, enten "frivillig" eller som et ledd i utdannelsen min. Noen anmeldelser vil være korte og muligens litt flåsete, andre vil være utbroderende og gjennomarbeidede.<br />
<br />
Og hvem er så jeg? Bare en skarve student på snart 22 år som forhåpentligvis har en bachelorgrad i allmenn litteraturvitenskap til jul. Ikke noe veldig fancy, altså, men jeg føler likevel at jeg har noe å komme med. Jeg har elsket bøker så lenge jeg kan huske (jf. notat fra de voksne i barnehagen til mamma da jeg var 2-3 år: "Renate liker å bli lest for"), og har til de grader fylt rommet mitt med både skjønn- og faglitteratur. Cirka 650 titler i alt, og med unntak av en kasse barnebøker som er lempet ned i kjelleren, er alle sammen fordelt på to store BILLY-hyller, en mindre og syv enkelthyller i tillegg til et par stabler på gulvet. Så det skorter ikke på materiale å anmelde:-)<br />
<br />
Da er det bare å håpe at jeg snart er tilbake med noe konkret! Velkommen tilbake!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0