Leselyst: en litteraturblogg

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem. "Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane , med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå.

Det er enkelte bøker man bare må lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest. Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren I never promised you a rose garden av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også? Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle